Go to Top

cCHANGE Challenge: Anne Karin Jortveit

Anne-Karin-Jortveit

Anne Karin Jortveit

Min cChallenge: 30 dager x 30 kroner

Jeg heter Anne Karin, og er billedkunstner og sporadisk skribent. Jeg er langt over middels opptatt av tekstil. Kunsten min beveger seg i spennet mellom tradisjon og eksperiment. For tiden handler det mye om håndverk som spinning og plantefarging. Å arbeide med hendene, og med ideer og prosesser som inkluderer og respekterer den levende naturen, er en viktig drivkraft for meg.

Jeg bor sammen med mannen min Bjørn og hunden Molly i gåavstand fra Østmarka i Oslo. Hver vår starter jeg alt for 
mange hageprosjekter, og ender stort sett opp med nabolagets mest kaotiske hageflekk.

Del dette

facebook_icontwitter_iconlinkedin_icon

Dag 30: Hvordan endte det?

På den trettiende dagen var det klart for endelig opptelling: Syttifirekroner. Jeg tror jeg avrunder denne måneden med å slippe disse siste myntene ned i en sort gryte i Oslo sentrum i morgen.

portemone dag30

Dag 28: Sår hals og en one-liner

I går. Sentrum Scene. Mastodon. Snakk om å få blåst juleferien inn!

Konsertbilletten ble kjøpt tidligere i høst, men i lomma lå en liten myntskatt til bruk for kvelden. Det er ikke alltid mengden det kommer an på, noe av lommerusket ble med hjem og ble slått sammen med dagens kvote. Det tar på å gi seg i kast med /prog metal/. Med andre ord: Jeg er blitt sylte forkjøla og måtte gå til innkjøp av en dose halslindrende remedier.

Idet jeg snart kan tømme siste myntglasset, kom jeg til tenke på en one-liner som har vært mye brukt i aktivistiske håndarbeidsmiljøer: “Our turning to craftwork is a refusal” (Faith Gillespie). Siden jeg er en håndarbeidsnerd selv, har jeg stor sans for mange av metodene til bekjennende /craftivists/ (craft+activism). De ser på det å skape med hendene som et språk og som grunnlaget for å være samfunnsengasjert — det være seg miljø og bærekraft eller protest mot masseindustriell produksjon.

Selv om prosjektet mitt har hatt mye av overskuddsleken i seg, jeg som ellers er privilegert og har alle behov dekket (mat på bordet, føtter som møter behagelig gulvvarme på badet hver morgen, mennesker og dyr jeg bryr meg om rundt meg, egen husnøkkel og et arbeid jeg aldri i livet ville byttet ut med noe annet), har det samtidig fått meg til å kjenne på en frydefull opplevelse av å si nei til forbruk. Som om det er jeg, med mine 30 kroner pluss minus, som har makt. Jeg kan bare “gå forbi” om jeg vil. Det har vært mange dager i løpet av denne måneden som har vært kjøpefrie. Jeg har vært båret fram av en slags “refusal”.

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg kan ta denne erfaringen til et annet plan i tiden som kommer, men jeg er sikker på at det iallfall kan bli et kunstprosjekt om jeg vil.

Dag 24: Luksusproblem

Portemoneen er nå så full av småmynt at jeg ikke en gang klarer å lukke  den. Jeg tar derfor med meg en liten håndfull når jeg drar hjemmefra, og  lar resten ligge igjen i dagens glass. Enda jeg kjøpte (enda) en liten  blomstergave her forleden, bruker jeg ikke opp pengene. Det rare er at jeg sparer heller ikke.

Jeg har simpelthen kommet i kontakt med mitt eget personlige forbruk slik det var. Selv om jeg ikke anser meg selv for å være storforbruker, har jeg nok hatt en noe tåkelagt forbrukssone. Denne måneden er derimot all pengebruk transparent. Jeg har full oversikt, og begynner paradoksalt nok å bli litt glad i dette regelstyrte regimet. Det hadde jeg ikke trodd fullt og helt på forhånd!

Heldigvis har jeg ikke opplevd noe uforutsett som kunne veltet alle myntglassene. Vel, utenom at min mann betimelig minnet meg på at han ennå ikke fått fjorårets julegave.

Jeg gav ham et restaurantbesøk. Nå som årets jul nærmer seg med stormskritt så bør vel, i anstendighetens navn, denne gaven være innløst før neste runde. Men, inspirert av dette prosjektet kan jeg jo alltids si at årets julegave er fjorårets julegave… PLUSS dessert.

Dag 19: Ingen vei utenom

 “Kontakt personalet”, sa utlånsautomaten på Deichmanske bibliotek, og nektet å låne ut boka jeg stod med i hånda. Det viste seg å være gammel gjeld. Både undertegnede og hennes bibliotekarmann er notorisk glemsomme på leveringsdatoer, men kravet måtte innfris der og da, for denne boka skulle bli med hjem. Slik forsvant nesten to dagsbudsjetter inn i bibliotekets kassaapparat. Ja, så var det blomstergaven jeg kjøpte i helga. Jeg fortviler ikke, det er penger igjen.

Jeg begynner virkelig å kjenne på at det er en slags frihet i rammen jeg har gitt meg selv. I stedet for å gå til innkjøp av ting og greier jeg mener jeg trenger (vanligvis mener jeg dette spesielt sterkt om kunstmaterialer), har jeg aktivt begynt å kartlegge hva jeg faktisk har. Det har hendt at jeg har glemt å ta med portemoneen ut.

I morgen skal jeg på kafémøte, med klirrende mynt. Dette prosjektet rommer faktisk både hverdag og litt fest. Det holder med en dagens kaffe, tenker jeg.

19_dagens_glass kopi

Dag 15: “Uten tittel”

og kunsten å gjøre ingenting koster ingenting

Bilde 1: Molly på morgenen

bilde1_Mollypåmorgenen kopi

Bilde 2: Molly litt senere på morgenen

bilde2_Mollypåmorgenen

Bilde 3: Ble slettet, for deprimerende, et helt gulv fylt av gamle kunstkataloger og utstillingsinformasjon, artikkelkopier, kladdebøker, seminarnotater, diverse korrespondanse med mer og enda mer.

Mennesket har bestemt seg for å rydde i alle papirer og kaste det meste hun har samlet på de siste ti årene (i tilfelle det skulle komme til nytte “kunstfaglig sett…”).

Hunden gjør det hunden pleier å gjøre; sove, våkne og gjespe, strekke seg, sove litt mer, gjespe igjen (i halvsøvne), snu seg, sove enda mer.

Mennesket tenker at det hun har satt i gang kommer til å ta hele dagen. Kanskje flere dager.

Hunden står ved døra og tar med seg mennesket ut på en oppfriskende tur. Portemonéfritt.

Dag 14: Oppgjørets time

Det kommer en dag i en kvinnes tilværelse da for eksempel sjampo  og/eller lotionflaska er tom. Jeg teller myntene mine og ser at jeg har nok til begge deler. Siden jeg nå er i en bevisstgjøringsprosess, bestemmer jeg meg for å ta en ekstra titt i skapet under vasken på badet. I det daglige kommer jeg som regel ikke lenger enn til flaskenes frontlinje. Men bakom, i halvmørket, har det liksom vokst seg til. Vokst seg veldig til. Jeg kjøper rett og slett nye produkter før de gamle er brukt opp. Jeg går lei av det jeg har, jeg vil prøve noe nytt eller jeg husker ikke hva jeg har og kjøper mer siden jeg allerede er ute og handler. Og så videre. I alle disse nedstøvete flaskene, tubene og glassene er det masse igjen. Det lukter til og med greit av det meste.

Portemoneen forblir lukket … i dag også.

ut av skapet kopi

Dag 13: Hverdagens gråtoner

Lavt blekknivå annonserer skriveren min og leverer meg et ark med uleselig innhold. Etter rask hoderegning og et blikk ned i portemoneens mange kronestykker, konkluderer jeg at patronshopping for tiden er utelukket. Lettere febrilsk løfter jeg på bunkene rundt skrivebordet. Jeg har et vagt minne om at jeg kjøpte inn litt ekstra – klok av skade etter at skriveren en gang gikk tom fem minutter før noe veldig viktig skulle være ferdig. Og hva finner jeg under 2013 kalenderen min (kjekt å ha): En sort blekkpatron i uåpnet eske! Halleluja. Det blir lystige sorthvite utskrifter framover. Ser ut til at jeg må trå til med litt ekte håndkolorering på julebrevene i år.

Anne karin 13 kopi

Dag 10: Et par bussbilletter, to hjelpende hender og et ord

Denne helga bidrar jeg med praktisk hjelp, og de eneste gangene jeg har tatt fram portemoneen er på vei inn i busser. Et ord har dukket opp de siste dagene. Det komplekse ordet velferd. Kanskje fordi prosjektet mitt også er en slags bevegelse eller rytme, begynte jeg å tenke på at jeg kan dele ordet i to: vel ferd. Jeg tror dette kan bli et bærende bilde for meg i denne tolvte måneden.

Dag 7: På den sjuende dagen skeiet hun ut

Kunstnernes Hus, Oslo Kunstforening, Museet for samtidskunst… Undertegnede og en kollega/venn har hatt faglig påfyll. Etter en slik kunstrunde trengs det påfyll av mer spiselig og drikkelig art. Kaffe og kake kostet meg nesten en tiendedel av hele månedsbeløpet (!) Portemonéen er lettere slunken, men det smakte fortreffelig.

Anne Karin dag_7

Dag 5: Heder og verdighet

Innerst i en skuff, i det mørkeste hjørnet ligger de. Sammenkrøllet under vekten av andre tekstiler. Gjemt og glemt. Lommetørklærne.
Dette begynte jeg å tenke på, der jeg stod med en rasende billig pakke papirlommetørklær i hånden. Men jeg trengte akutthjelp, og slik gikk en tredjedel av dagens portemonéinnhold. Med en halv liter, må-ha til kaffen på atelieret, lettmelk, forsvant over to tredjedeler.

En gang i tiden ble lommetørklær stivet og strøket, og gjerne brettet til en perfekt trekant. Det var stas å ha dem med seg og på seg.

Selvfølgelig! Og så små som disse tøystykkene er tar de ikke plass i  vaskemaskinen, og man behøver slettes ikke stryke. Det holder å folde dem verdig sammen, og legge dem klar til bruk igjen. Jeg har gjenfunnet noen unnselige, men likevel viktige tekstiler. Og funnet fram en tomflaske til melk…fra kjøleskapet.

Anne Karin lommet 1 kopi

Anne Karin etter kopi

Dag 3: Lyset gikk!

Jeg måtte bytte ei lyspære på atelieret. Hele dagens kvote gikk med. Det aner meg at jeg vil komme til å tenke nytt om innkjøpene mine heretter.

Dag 2: Dagens glass

Jeg drar nå ut i verden med dagens pengebeholdning. Jeg har funnet fram en liten portemoné (fint ord!). Den vil jeg bruke i tiden som kommer. Den vanlige lommeboka, som svulmer av kvitteringer og diverse fristende bankkort, blir heretter hjemme.

Dagens glass_dag2 kopi

Dag 1: Jeg har flyttet penger i dag

I dag har det gått riktig så bra. Jeg har hatt flere deadlines og har ikke hatt tid til butikker. Og jeg kan faktisk gjøre min første pengeforflytning. I morgen har dagens glass hele 60 kroner!  

Dag 0: 30 kroner i 30 glass

Den kommende måneden har jeg i snitt 30 kroner dagen til personlig forbruk. Jeg kan spare og overføre penger, men aldri låne av dager som kommer. Husets faste utgifter og familiens matbudsjett er holdt utenfor. (Det siste styrer forresten mannen min.)

Alt annet, fra kafebesøk til parfymerioppsøk, skal dekkes av disse pengene. Om jeg trenger nye sokker, sjampo, skriveblokk, får lyst på sjokolade, ta-med-kaffelatte, et glanset blad (guilty pleasure) og så videre, må jeg foreta valg. Hva trenger jeg, hva kan jeg hoppe over, hva er verdt å spare til, hva har jeg rett og slett ikke råd til? Ikke minst vil jeg, på en annen måte enn tidligere, glede meg over det jeg velger eller trenger å bruke penger på?

Jeg har lagt 30 kroner i mynt på 30 glass og satt dem på en hylle. Til sammen den nette sum av 900 kroner. Det ser ut som en blanding av snodig adventskalender og gammeldags sparegris. Denne oppsatsen er visuell og konkret, og jeg er derfor veldig spent på hvilke refleksjoner jeg vil gjøre meg underveis. Hvilke tråder vil jeg kunne trekke mellom en slik håndfast ramme og andre aspekter knyttet til forbruk? Målet er ikke å være flink pike og ende opp med myntfylt glass, men å bruke disse 30 dagene til å tenke gjennom tingenes tilstand.

Mynthylla