cCHANGE Challenge: Eline Vigre

Dag 11: Søppel – eller ressurs?

Etter flere dager med sykdom, legevakt, døgnet rundt med ei lita på fanget, og lettvinte løsninger som de IKKE kunne skryte av i 1958, fortsetter endringsprosjektet. Først og fremst så har jeg samlet meg opp en fin haug med klær i forskjellige stadier i sitt liv. Til felles har de at de nærmer seg slutten av sitt livsløp. I hvertfall ifølge hushold anno 2015.

Bestemor og farmor har selvsagt en helt annen oppfatning. Og dette er kanskje den største, og mest interessante forskjellen mellom oss. Det jeg oppfatter som søppel, betrakter de som en ressurs. Hvor mange husmødre i dag stopper egentlig sokker, for eksempel? Ikke jeg. Begynner storetåa å bane seg vei ut, er jeg ganske rask til å forvise den til evig hvile i søppelkassen. Men i forrige uke da jeg stod på badet med oppkast nedover hele meg og lot blikket vandre nedover elendigheten, trosset jeg instinktet mitt da jeg fikk øye på en halvt avdekket tånegl og puttet sokken inn i vaskemaskinen istedet. Jeg har ved nøyere gjennomgang av sokkeparken funnet frem et helt berg av sårede sokker som nå skal få seg et par sting, før de går en ny vår i møte.

Videre nedover i haugen finnes det bukser med gode muligheter til å klø seg selv på låret. Og kneet. Og deler jeg ikke vil nevne. Jeg har børstet støv av symaskinen, pløyd halvhjertet gjennom de vesentligste delene av bruksanvisningen, og tredd tråden. Her skal ikke bukser kastes bare på grunn av litt hull her og der. Tross alt er det jo de buksene jeg liker best og derfor har brukt mest som ligger her. De fortjener sannelig en renessanse!

Nederst i haugen, forvist i skam, ligger alt ulltøyet jeg har kommet i skade for å tove til det ugjenkjennelige. Det er ikke få plagg som ligger her nederst. Og det er med god grunn at de ligger nederst. Her ligger de gjemt unna, slik at ingen andre skal få øye på dem og konkludere med at det lakker noe på husmorevnene her i gården. Planen er at når jeg er ferdige med dem (kanskje det blir tøfler, eller sitteunderlag, eller kanskje til og med en dukke til veslas ettårsdag), er det kun de skarpeste i CSI som vil fatte mistanke om de nye tingenes opprinnelige herkomst.

Dag 1: Bærekraftig livsnytelse

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er et lite luksusdyr. Jeg er et luksusdyr, skapt av det samfunnet jeg vokste opp i. Ikke at jeg fikk alt jeg pekte på, nei langt derifra. Mine foreldre var flinke til å lære meg opp i verdier og hva som var viktig. Eller å nekte meg ting, slik jeg så det den gang da jeg var fjortis og ikke fikk bukse med tre striper langs siden. Likevel er jeg et luksusdyr, som liker å ta imot det livet har av goder.

Jeg har spesielt 2 “guilty pleasures”. Sjokolade er det ene. Jeg er så glad i det, at jeg har forsøkt i noen år å spise meg lei på det. Uten resultat, selvsagt. Jeg er faktisk så avhengig av det, at det første som slo meg da jeg ble utfordret til å ta dette endringsprosjektet, var å kutte sjokolade. Bra for miljøet og mitt særdeles lokale miljø.

MEN, jeg har ikke lyst til å preke forsakelse. Dess mer forsakelse, dess færre har lyst til å være med på omstillingen som trengs for å få forbruket vårt ned på et bærekraftig nivå. En bekjent brukte en gang uttrykket ”bærekraftig livsnytelse”. Det synes jeg var så fint at jeg har trykket det til mitt bryst. Og det er dette det handler om for meg. Det skal en endring til. Ikke en forsakelse, men en endring. Fra et tanketomt forbruk, til bærekraftig livsnytelse. Det andre er kaffe. Nespresso. Kapsler. En kapsel = en liten, deilig kopp med kaffe. Er det det mest miljøvennlige alternativet? Definitivt nei. Og da var vi tilbake til forsakelse. Så i dag, da mitt morgengretne, halvautomatiske meg, var klar til å trykke på den lille knappen for å sekundet etter få rykende, godluktende, fersk morgenkaffe. Da hørte jeg en liten stemme i hodet. Fra bakerst, helt innerst, i dypet av hjernen trengte denne lille stemmen seg fram. Det var bestemors. Ikke engang mitt morgengretne, halvautomatiske jeg klarte å lure nespresso-maskinen tilbake til 1958. Forsakelse. Med tungt sinn tok jeg på meg munkekappen og snudde ryggen til kaffemaskinen.

Forsakelse. Jeg har grunnet litt på det i dag. Er det en umulighet å gjøre en endring uten forsakelse? Jeg fikk kaffen min til slutt. Jeg kvernet bønner og lagde en hel presskanne med kruttsterk kaffe, hvor alt bortsett fra en kopp havnet på en termos som gradvis ble tom i løpet av dagen. Kaffen var god, den. Den siste koppen før termosen var tom var selvsagt ikke i nærheten av en rykende fersk fra maskinen. Men det er nettopp det dette handlet om. Nøysomhet. Måtehold. Nytelse. For vi trenger kontraster. Skal man virkelig kunne nyte en god kopp kaffe, må det finnes alternativer som er mindre gode.

Jeg har blitt enig med meg selv om at det ikke handler om forsakelse, men om nytelse. Istedenfor å bruke nespresso-maskinen som en ordinær kaffeautomat i et grått kontorlandskap, vil jeg velge å endre hvordan jeg ser på den. Jeg kan bruke litt mer tid på å trekke mengden av kaffe til dagen, mens kapselen finnes frem når jeg setter meg ned og virkelig skal kose meg. Virkelig skal ha nytelse. Bærekraftig livsnytelse.

Dag 0: Bestemor, farmor og meg: ­ jakten på en bærekraftig husholdning

Ifølge SSB har vi siden 1958, da farmor og bestemor var husmødre, mer enn tredoblet forbruket vårt, samtidig med at utgiftspostene er endret. I disse 30 dagene vil jeg, med gode tips og råd fra disse, forsøke å endre min egen husholdning til dette nivået som er langt mer miljøvennlig enn mitt. Det betyr ikke at jeg skal hive ut komfyren og bruke peisen. Alle nyvinninger vil være i bruk, men med det kriteriet at de skal være det mest miljøvennlige alternativet. Etter en innledende prat med mine 2 veiledere, innser jeg at jeg iløpet av måneden også vil ha en mye mer kreativ husholdning!