cCHANGE Challenge: Mette Newth

Dag 30+1: En hensynsfull livsstil.

Det er fortsatt 2 dager til den kortreiste grana skal være midtpunkt i hele familiens lysfest/ julefeiring, og nå avsluttes mitt bidrag i cCHANGEprosjektet . Men, vent! Det er vel ingen grunn til å avslutte selve utfordringen, den som har gitt meg så gode vaner?! Visst tok det tid å venne seg til all egen-overvåkingen; skru av her, gjenbruk der, enda færre kjøttdager, sortere bedre, bruke mindre osv. Familien har ikke murret, de har neppe merket stor forskjell på livsstil, dessuten er de vant til mine odde oppdagelsesferder. Men ikke uventet har andre betraktet prosjektet med til dels stor skepsis; som en måneds selvpisking, eller som fullstendig borkastet sparing, «attpå til i desember når en må unne seg ekstra godt!». Det er interessant at mange norske, som verdsetter våre bunadstradisjoner så høyt, nå synes å ha glemt vår like stolte nøysomhets-tradisjon.                            

I dag blar jeg tilbake til starten av prosjektet for å sjekke hvordan mine mål og intensjoner stemmer overens med 30dagers praktiseringen. Slett ikke verst, er min ubeskjedne selverklæring.   Med god hjelp, som bl.a. klimakalkulatorens indikatorer, har jeg funnet rimelig balanse i det som nok er varig endring for meg . En viktig del av min 30dagers prosess har vært å finne et presist og positivt navn på denne nødvendige endringen. En hensynsfull livsstil, vil jeg kalle det. Det er ikke sparing. Ikke offer, ikke innskrenket livskvalitet, men en måte å leve på som tar hensyn til og viser omtanke for våre etterkommere, de som bør arve en klode like enestående og mangfoldig som den vi fikk i arv. Dette er årets mest sentimentale tid. Ingen bedre tid for å flagge hensynsfullhet som livsstil, vel?

Mens cCHANGE-prosjektet pågikk, jobbet verdens ledere på overtid i Lima med «veikartet» for de viktige avtaleforhandlingene i Paris i desember 2015. Det ble et kart med mange hvite flekker. Ikke lett å navigere etter, og langt fra det verdens raskt voksende klima-grasrotbevegelse vet er nødvendig. Sjelden har kontrasten mellom hva politikere gjør og vi borgere vil virket klarere.                                                                                                                                                                            

I denne avsluttende teksten vil jeg hedre et menneske som lever som han taler, og som viser at det store og det lille er to sider av samme sak. James Hansen, den verdensledende klimaforskeren og forfatteren av boka «Storms of My Grandchildren» (2009), har mye av æren for at verden våknet til klima-trusselen. Han fronter kampen for våre etterkommeres klima og miljø, og slagordet «rettferdighet mellom generasjonene, eller «intergenerational justice», er nå en etisk fane som samler unge som eldre aktivister, et uttrykk som også er tatt opp i politikerspråket. Mens Hansen tar verdens politikere i skole, driver han og barnebarna et vel så viktig prosjekt i familiens hage, nemlig å dyrke silkeurt som larvene til de langveisfarende monarksommerfuglene er helt avhengige av. Kanskje redder familien Hansen bare noen få av de vakre, høyst utrydningstruete monarkene. Nytter det? Det nytter i alle fall ikke å la være.

Jeg takker cCHANGE-staben for en unik anledning til å reflektere over og praktisere hva jeg tror på. Jeg avslutter med et budskap fra den amerikanske kunstneren Jenny Holzer som hun har plassert med lysende skrift i mange offentlige rom, og som mange har lyttet til:   “Protect me from what I want.”

Dag 24: Språkets makt (II)

Det kortreiste juletreet er i hus, og det er faktisk veldig kortreist! Nyordet kortreist er et av språkets mest positivt igangsettende ord, omfavnet av såvel forbrukere og matprodusenter som landbruks-ministeren. Etterspørsel og status for kortreist mat synes bare å øke i Norge, og kanskje illustrerer dette resultatene i undersøkelsen som Opinion nylig gjennomførte for Kirken Nødhjelp, som viser at 71% mener at Norge gjør for lite for å kutte klimautslipp, og 1 av 4 synes regjeringen gjør for lite.

Mitt første møte med absurditeten i å frakte eksotisk mat til ugjestmilde strøk fikk jeg i dagligvare-butikken i den vesle grønlandske byen Ilulissat , der man stolt tilbød «flybårne» varer som druer og påskeliljer. I vinterkulda – som den gang varte 10 måneder av året – sto lokale fangere utenfor butikken og solgte dagens dampende fangst av sel og kveite, like næringsrik og viktig nå i Arktis som for tusener av år siden. Men mot den nesten magiske eksklusiviteten i begrepet “flybåren” måtte selkjøtt ofte gi tapt. Høystatus for “kortreist” kommer nok litt seint her i Menneskenes Land.

Språkets makt er uforlignelig, men sørgelig underkjent. Begrepet 2gradersmålet har lenge ergret meg, for som språkarbeider vet jeg at ord kan oppfattes/lades helt annerledes enn det avsenderen tror. 2gradersmålet tilhører forskerdialekten, og forskere vet jo at mål er identisk med grense. Men for de fleste av oss er mål noe du skal nå, og grense noe du ikke skal nå. I verdenssamfunnets pågående kamp for å stanse klimaklokkas ubønnhørlige tikking mot ukontrollerbar klimakrise, må vi unngå at 2grader betraktes som et mål/en ballong man skal fylle – også overfylle litt, slik det har vært tendenser til i bl.a. oljeindustrien.

På motsatt side – i den raskt voksende globale klimabevegelsen – har språk også en viktig funksjon og posisjon. Hydraulic fracturing, forenklet av bransjen til det mer formidlingsvennlige fracking er eksempel på språklig rekyleffekt. Fracking, som er en metode for utvinning av petroleumsråstoff fra fossile bergarter har lenge vært kjent, men har først nylig skutt fart med bruk av ny teknologi, ikke minst i USA og nå England , der mangt et kulturlandskap risikerer frackernes inntogsmarsj. Angloamerikanere, med sin høyt utviklete fornemmelse for språk, så at ordet fracking til forveksling likner språkets styggeste skjellsord, og snart dukket slagord som FRACK OFF! opp på nett så vel som T-skjorter. Folkets klimamarsj 21 september i New York, var i seg selv en fortelling, også i logistikken, og der ikke minst de fantasirike parolene til de 400.000 deltakerne vitnet om språkets handlekraft. For meg tok “DON’T FRACK OUR MOTHER” prisen, et ordspill som går til hjertet av hva verdens vettløse oljetørst egentlig koster kloden.

Dag 22: Språkets makt. (I).

Mens jeg balanserte ustøtt på veien som er svart glass ned til papir/papp-kontaineren, håpet jeg å unngå klimafornekter-naboen som allerede sorterte sitt plast og papir. Men de siste få sandkornene ved kontaineren hadde stormen tatt, og jeg skled sakte mot han og ordflommen som alltid begynner med : “Du er jo en av disse som TROR på klimaendringer….”. Med sterkt trykk på “tror” føler jeg meg alltid som medlem av en hjernevasket religiøs sekt. Selv tror han jo ikke , han vet at menneske-skapte klimaendringer er oppspinn og at FNs klimapanel er – ikke akkurat korrupte – men nummeret før, og at den sanne og skikkelige vitenskapen blir sensurert, osv., osv. Jeg kom meg vekk uten engang å nevne at tro er et ord som til stadighet misbrukes i klimadebatten.  

Samme dag har Aftenposten en opprørt kommentar av journalist Sennset om vaksinemotstandernes uforholdsmessige plass i debatten om vaksinering. Som eksempel på det utenkelige, bruker hun en klimadebatt der “.. en som mente at klimaendringene er løgn ville blitt satt i debatt med en klimaforsker. Det ville være veldig rart. Men mindre farlig.“ Oi! Tenker jeg. Det er jo nettopp i klimadebatten at mediene – både norske og internasjonale – demonstrerer sin urokkelige forkjærlighet for hanekampliknende debatter, og derfor ofte setter fornektere og klimaforskere i samme panel, som om de representerte likeverdig viten. Ikke sjelden spør debattlederen panelet eller salen om de «tror» på klimaendringer, som om tema er julenissen. Sennset tar sørgelig feil: Det er ikke uvanlig å rote til klimadebatter. Og det er faktisk ganske farlig å ufarliggjøre dette vår tids største og mest akutte problem – global oppvarming. Det kan bl.a medføre mer utbredt handlingslammelse, og det igjen gir politikere anledning til å skylde på velgernes manglende interesse, når klimapolitikk synker på deres politiske agenda.                                

Tro eller viten? Noe av dette og mye mer, drøftes i den interessante antologisamlingen “Klima, medier og politikk” (red. Eide, Gloppen, Elgesem og Rakner) som kom i slutten av november. Det viser seg at også   mediene – den 4 statsmakt – som jo er så avgjørende viktige for en opplyst samfunnsdebatt, har en hang til å legge skylda for egen labre dekning av klimaspørsmål på opinionens manglende klimainteresse. Når nå redaktørene og journalistene vet dette gjør de kanskje noe med det?

Dag 18: Tallenes tale

Etter en helg med hyggelige gjester og mye prosjektvennlig mat henter jeg fram klimakalkulatoren igjen. Den er et effektivt middel mot å bli altfor kjepphøy. Norges offisielle klimakalkulator ble laget av Klimaløftet i 2009.  “Kalkulatoren bruker reelle data fra blant annet Statistisk Sentralbyrå og modeller fra blant annet CICERO Senter for klimaforskning” heter det på nettstedet. For meg som legger om livsstilen er beregning av eget CO2-utslipp viktig og kalkulatoren nyttig. Jeg må bare huske at den kun kan beregne mitt utslipp ut fra hvilke tall jeg legger inn. Kalkulatorens poster – Transport, Bolig, Mat og Forbruk – minner om andre selvangivelser, dvs. jeg kan velge ønsketenkning, selvbedrag eller ærlighet. “Norge har et høyt klimautslipp pr. innbygger.” slår nettsiden fast. Ikke bare rager Norge på toppen av verdens velferdssøyle, men: “Hver nordmann slipper ut 11,5 tonn CO2-ekvivalenter pr. år når vi inkluderer forbruk. Norsk produksjon for eksport er ikke inkludert. Til sammenligning slipper en verdensborger ut 6,5 tonn CO2-ekvivalenter pr. år.” Fortsatt i følge klimakalkulatorens nettside. Kommer jeg bare et anstendig stykke under norsk gjennomsnitt blir jeg relativt fornøyd, men jeg innser at veien til en suksess er lang. Da hjelper det faktisk å repetere de store tallene, de som vekket min samvittighet og nå ikke tillater at den sovner igjen.

Bill McKibben er en tallenes talsmann. Han har en særegen evne til å formidle kompliserte klimafakta til alle oss ikke-forskere som jo er flertallet av verdens befolkning. Organisasjonen han dannet i 2009, og nå forlater som leder, fikk navn etter et av vår tids viktigste tall – 350 ppm (parts per million),dvs. omfanget av CO2-utslipp i atmosfæren som regnes som trygt for Jordas klima og sikrer levelige vilkår for oss. Over 350 går alarmen for klimaendringer. Dessverre ligger 350 allerede et stykke bak oss. Neste alarm er 2 graders global oppvarming. Den grensen må ikke overskrides. Inntil år 2050 kan verden slippe ut ytterligere 565 gigatonn CO2 og ha et rimelig håp om å begrense oppvarmingen til 2 grader. MEN – fristelsene er store for fossilindustrien. De vet at enorme mengder kull, olje og gass ligger under bakke og havbunn og bare venter på å bli hentet opp. Det representerer en karbon-bombe på 2795 Gigatonn. Tallenes tale er klar: 80 % av kjente fossilreserver må ligge for å unngå klimakatastrofe, eller som Bill McKibben sier med sin øyeåpner av en film: «Do The Math».

Dag 14: Bilfri

Transport er nok den minst krevende posten i mitt klimabudsjett. Også den som jeg snakker lite om, for ikke å virke altfor skinnhellig. Jeg er nemlig bilfri. Det har også de fleste i familien valgt. Sertifikat, ja visst, men eie bil gjør bare de som behøver i våre tre generasjoner. «Bilfri « er et bevisst valgt ord som markerer uavhengighet fra matpakkekøer, eksosforgiftning, parkeringskrangler, for ikke å snakke om kostnader. «Jeg er avhengig av bil», er ofte bileierens forsvar. «Altfor!» lar jeg være å svare. For i denne sammenhengen er avhengig positivt ladet, mens det fremdeles er stakkarslig å ikke ha bil.

Selvsagt – bilfri er ikke nå og var ikke bare lett. Med tre småbarn samt frilans-jobb var det krevende å være positiv, særlig i dyp snø med tvillingvogn. Derfor sa vi ikke nei til å arve en stilig gammel doning som kun hadde trillet søndagsturer i 20 år. Gleden ble kostbar og kortvarig, og vi vendte snart tilbake til det konfliktløse livet med tog, båt, buss og T-bane.

«IKKE BIL!!??» Ungene våre var de eneste i klassen. Men da OPECs olje-straffeaksjon rammet Vesten i 1973 med galopperende priser og midlertidig blokade, med stengte bensinstasjoner og kjøreforbud i helgene i Norge, med panikk og hamstring, da kunne våre unger lære vennene å reise kollektivt. Akkurat som kongen, kunne de si. Bildet av den norske folkekongen med anorakk og elghund på Holmenkollbanen som betaler billett gikk verden rundt (se under Kong Olav på Holmenkollbanen under oljekrisen i 1973 – Foto: Jan Greve, Scan-Foto, arkiv). Et forbilde, sa mange. Hvor er forbildene nå, når noen norske byer har sine årlige (litt for umerkelige) bilfrie dager?

I høst har vi fått gode transportnyheter! Kolsåsbanen har gjenoppstått etter mange års fravær. Så godt med plass og ro og skinner, og slippe å slingre faretruende i busser med altfor trange kjøreruter til Oslo på veier som mer og mer minner om forkalkede blodårer.

Dag 12: SLUKK LYSET!

Energisparing er en viktig post – både i det nasjonale og det personlige klimaregnskapet. De 10 første av mine strømsparingsdager har ikke vært helt smertefrie. Jeg er tross alt barn av det etterkrigs-Norge som mente vi fortjente en fest, vi som i den feteste oljealderen virkelig lot humla suse. Men hos svigerfamilien i England var det uhørt å la lyset brenne i gangen eller på badet, og selv om kulda aldri var bitende i Midt-England den gang, var det god tone å kle på seg til sengs og ikke sutre over kalde laken.

«Slukk lyset!» sa husbond Phil også da vi flyttet til Norge. Og slukke gjør han fortsatt , men uten å si noe, lei som han ble av det norske skrytet om billig strøm og overflod av fosser og vassdrag å legge i rør. Først da markedskreftene slapp strømprisen løs og det norske el-overforbruket ble følbart på lommeboka, begynte vi å tenke sparing. Nå kappes leverandørene om å gi oss gode råd om å redusere strømforbruket for å spare penger. Visst er det bra! Enda bedre blir det når leverandørene føyer ordene «for klimaets skyld» til reklameslagordet «KUTT STRØMUTGIFTENE». Tre små ord er ikke akkurat en tryllestav for øyeblikkelig bevisstgjøring, jeg innser det. Men språk er virkelighet som – langsomt og helt sikkert – forandrer våre oppfatninger, holdninger og valg.

Strømregningen kom nettopp. Skreddersydd motivasjon akkurat nå! Med uthevet skrift opplyser selskapet om at forbruket i september/oktober ligger 0,46% høyere enn i samme periode i fjor! Oversikten over forbruket siste 12 måneder viser (ikke overraskende) stor og tydelig forskjell mellom vår/sommer og høst/vinterforbruk. Greit! Her blir det systematisk strømslanking i 2015, men kraftigst i vår/sommermånedene så vi kan skeie litt ut i mørketiden.          

Dag 8: En nyttig dystopi 

Det er ikke alle dommedagsprofetier som er like nyttige, men britiske Saci Lloyds to ungsdomsbøker «The Carbon Diaries 2015» (utgitt i 2009) og « …2017» (2010) er det. Dessuten og ikke minst – dette er god litteratur! med spenstig grafisk design og resirkulert papir.

Akkurat nå, mens jeg samvittighetsfullt praktiserer hovedpostene i mitt personlige utslipps-slankebudsjett, er det en trøst å vite at daglig lyseslukking, varme- og vannsparing, kjøttkutt, gjenbruk, avfallssortering (Bærums hodepine!) er helt, helt frivillig og for det meste enkelt å leve med. Innrømmet – det evige grålyset inne og ute tar litt på, og verre blir det når adventslys i alle fasonger fyller alle nabovinduer og stråler om kapp med kjøpesentre som likner lyssatte landingsfartøy fra fremmede planeter.

Jeg finner humoristisk trøst i den nokså rebelske og dristige forfatter Lloyd og hennes unge heltinne Laura som skriver dagbok om livet etter at kraftige utslag av klimaendringer tvang myndighetene til å innføre karbon(bank)kort for alle britiske borgere for å kutte nasjonens utslipp. Alle i familien har ett års forbruk, som kortet tydelig fargevarsler fra grønt til rødt til null. Et familiemedlems overbruk trekkes fra de andres kvoter, og tærer på familiehygge og gir hverdags-opplevelser som iskald mat og dusj. Lloyd skriver med varmhjertet humor om jenta Laura som helst vil drømme i fred om nabogutten og suksess for jentebandet sitt, men som sjokkert må venne seg til at for flittig bruk av mobilen koster buss til skolen, og mors handletur med bil koster familien hele TV-kvelden. 

Lloyd har fått velfortjent topp kritikker i England, der også svært mange lesere innser at Harry Potter ikke tryller vekk klimaproblemer. God litteratur til skrekk og advarsel, tenker jeg og begynner på grønnsakslapskaus med indisk hete. To overskrifter i Aftenposten sitter i bakhodet: Marit Bjørgen som ærlig mener at hun ikke trenger 30 -90 millioner for å ha det bra, og nylig og brått avgått Statoilssjef Helge Lund, som med sin oppsikt-svekkende årslønn på 140 millioner hos sin nye britiske arbeidsgiver, til og med har fått tykkhudete rikfolk i England til å steile.

God cChange –helg !

 BILDE: Bokomslaget til The Carbon Diaries: 2015. ISBN 978-0-8234-2301-9.

Dag 5: Stikkontakter som stønner

Vi befinner oss i årets mørkeste, kaldeste, våteste tid og straks med i årets største forbrukerfest. Jeg fikk en passende påminnelse om dette i løpet av helgas hyggelige juleverksted med barnebarn. Og samtidig – atter en forskrekkelse over hvor mange duppeditter vi alle har som må lades i ett kjør. Jeg kunne formelig høre stikkontaktene stønne og mitt strømspareprogram fikk et kraftig tilbakeslag. Tvilen meldte seg: er det galskap å lage et nøysomt CO2-budsjett og regnskap å leve etter, akkurat nå?? Trenger inspirasjon! Og fant det i SSB/ICPs megettalende graf over Verdens velferd. Hvem troner på velstands (les: overforbrukstoppen)? Nettopp! Det var alt jeg trengte å vite for å fortsette – ikke innbitt. Ikke sur, ikke moraliserende og selvrettferdig, men bestemt og ved godt mot.

Dag 2: Motivasjon og metode

Motivasjonen er grei. Det er bare å følge samme tradisjon som forfedrene våre hedret: hensyn til etterslekta og naturen. Altså, tiden før forbruks-pusherne begynte å fortelle meg at « jeg fortjener det». Metode? For den som har sluttet å røyke er det å krympe eget CO2 forbruk en smal sak. Det inspirerer å se hvor stor likhet det er mellom nikotinindustriens beroligende argumenter for et halvt århundre siden og argumentene til dagens fossilindustri. Ja litt som legen som reklamerte for den sunne Camel sigaretten. 

Dag 1: Mitt CO2 husholdningsbudsjett

Jeg har tenkt på det lenge. Optimistisk foreslo jeg personlige karbonkvoter i boka “Arktisk, Jordas navle”, men det ble med spredte forbedringer. Så kom invitasjonen fra cChange, og dermed sjansen til et systematisk forsøk. Hovedmålet er å skjerpe bevissthet om ansvaret for etterkommernes klima- og miljø, og selv leve i pakt med det. Men, innrømmet, enkelt blir det neppe. Største utfordringer er å finne holdbar egenmotivasjon, å forsøksvis fornye meningsinnholdet i noen slitte begrep i klimadebatten, og å holde bevisstheten lys våken. Deretter, å finne fakta, lage årsbudsjett og velge hva jeg skal være mest nøysom med. (Noen ville kalle det restriksjoner. Jeg velger å tørke støv av et gammelt hedersord.)