cCHANGE Challenge: Sigrun Brustad Nilsen

Dag 30+1: En siste refleksjon

Jeg tror det viktigste jeg har erfart i løpet av dette prosjektet kanskje handler om at endringsprosjektet mitt – som i utgangspunktet skulle gjennomføres som et hardtslående og gjennomgripende offer for miljøet – skapte et etterlengtet pusterom i hverdagen. Noe som nærmest skulle være en straff jeg påla meg selv for å bøte på mitt overdrevne energiforbruk, ble både en velsignelse – og etter hvert også en vane! Etter å ha praktisert strømfri i bare noen dager, fant jeg ut at dette hadde noen bonuseffekter jeg ikke hadde regnet med på forhånd. Jeg fikk anledning til å gjøre ting jeg vanligvis har bortprioritert, fordi jeg ikke har hatt tid eller ikke har kommet på å gjøre. Som å tegne, skrive, lese bok, skrive brev eller trene yoga. I en ellers hektisk hverdag er jeg ikke flink til å lage plass for tomrommet, for ro og refleksjon. Med disse strømfrie timene, kneblet jeg mitt eget stress, og ble tvunget til å koble av. Det ble en egen ro i huset idet lysene gikk av. Vi opplevde litt av det samme som man gjorde på hytta i gamledager, før også denne fikk innlagt strøm. Gjennom prosjektet har familien hatt tid til å prate sammen i rolige former, uten forstyrrelser fra elektrifiserte og digitaliserte stressmomenter som datamaskiner og mobiltelefoner. Prosjektet har bestemt for oss og tvunget oss til å varve ned.

En annen erkjennelse er kanskje den at endring krever både vilje og mot, for folk rundt en har ulike og ofte overraskende reaksjoner på de endringene man gjør. Positive, men også negative. Jeg følte en periode at jeg hadde valgt et prosjekt som var fånyttes. Mantraet i mediene og i samtaler med andre er jo at vi i Norge uansett produserer fornybar strøm vha vannkraft. Så hvorfor skulle jeg da skru av lyset? Da jeg en gang for alle fikk stadfestet det jeg allerede hadde hørt nyss om, nemlig at mye av den energien vi forbruker kommer fra importerte, fossile energikilder, ga det hele mening. Da er jeg tross alt med på å bidra til at den ikke-fornybare produksjonen minker, om enn i liten skala foreløpig.

Prosjektet har generert mange interessante samtaler, og dette har også gitt både meg og folk jeg har snakket med nye ideer og inspirasjon til å skalere ned energiforbruket – og til å gjøre andre miljøtiltak. Det er helt tydelig hvordan ett menneskes eller en mindre gruppes initiativ betyr en forskjell når større endringsprosesser skal gjennomføres. Jeg har stor tro på dominoeffekten.

Den generelle delen i læreplanen for videregående opplæring – som jeg forholder meg til i mitt virke som lærer – fastslår at bærekraftig utvikling er et overordnet satsingsområde for norsk skole. Dette forsøker jeg å ta på alvor i det jeg foretar meg i klasserommet. Litt fordi det står der, men aller mest fordi jeg mener at det er viktig og vil gjøre en forskjell for neste generasjon. Likevel ser jeg at dette ikke reflekteres godt nok inn i de enkelte skolefagene og deres læreplaner. For at man skal kunne håpe på gjennomgripende endringer i retning av et fornybarhetssamfunn, må man kanskje gi skolen et større mandat i forhold til å undervise den oppvoksende generasjon i disse temaene? Kanskje burde vi hatt et eget miljøfag, et fellesfag som var obligatorisk for alle? Som var både teoretisk og holdningsskapende, men også løsningsorientert og praktisk? Kanskje trenger vi lærere også en tydeligere instruks om at disse temaene i større og mer gjennomgripende grad må inn i klasserommet og prege den læringen som foregår der? Og kanskje trenger vi flere og bedre pedagogiske virkemidler for å nå fram? Jeg tenker høyt…

Mitt neste skritt blir å trekke dette prosjektet inn i klasserommet, og gjennomføre noe liknende der. Det er tuftet på et «learning by doing»-prinsipp av stor pedagogisk verdi. I norsk skole har vi et behov for oppdatert kunnskap om klima og miljø. Og vi har et behov for pedagogiske virkemidler som kan gjøre elevene i stand til å bli noe annet enn maktesløse iakttakere av tilsynelatende uoverkommelige problemer. Denne typen endringsprosjekter gir en følelse av handlekraft og mestring som man ellers ikke får dersom man bare sitter med kunnskap om alt som er galt og må endres. Dette kan brukes som et kraftfullt virkemiddel for å gi elevene tro på at de også kan være handlekraftige aktører. Slik kan den enkelte lære at det er mulig å gå veien fra å være en passiv iakttaker av et problem til å bli en «entreprenør» og pioner, som igangsetter og aktivt bidrar til endring. Vi er etter hvert også mange som har kunnskap, og forskningen er såpass entydig at det ikke bør være tvil om at vi må gjøre noe – eller aller helst mye. Ikke minst gjelder dette de politiske beslutningene. Men slik er det altså ikke. Foreløpig. I en forbruksbasert kultur som vår egen, er miljøtenkning en trussel mot nettopp forbrukskulturen og veksttanken. Etterlever vi kunnskapen vi har, vet vi at vi har en hel kultur å redesigne. I verste fall må vi finne den opp på nytt. Og dette smerter. Selvsagt gjør det det. Vi liker ikke å tenke på det, for vi har det så komfortabelt. Er det en samfunnsinstitusjon som kan utgjøre en forskjell, så er det vel skolen. Men for at endringene skal bli omgripende nok er skolen også avhengig av at den politiske viljen er på plass. Vi trenger et tydelig mandat. Dette mangler så langt. Politikken er pr. i dag preget av unnfallenhet og hensyn til økonomi, vekst og sysselsetting framfor økologi, bærekraft og vissheten om at livsgrunnlaget er truet.

Dag 27: Svett i mørket

Jeg innrømmer det: Jeg liker forandring, alt som bryter med rutinen og tar tiden og tanken et skritt videre. Tegning er vel og bra. Samtaler også. Men denne strømløse tiden kan definitivt gis litt nytt innhold nå. Det har gått litt inflasjon i tegninger og timer ved tegnebordet. Jeg vil gjøre noe annet! Barna er lagt. Sambo er på julebord. Huset er mørklagt og stille. Inspirert av en venn som driver trening på hjemmebane, uten helsestudioabonnement og apparater, bruker jeg i dag tiden på å svette litt jeg også. Valget står mellom dans, yoga eller orientering. Det er det jeg liker best, hvis jeg skal trene. Jeg har ingen muligheter for noen tur i skog og mark akkurat nå, og dans krever musikk, men yoga, det kan man heldigvis drive hvorsomhelst og nårsomhelst. Uten strømbaserte duppeditter av noe slag. Så jeg tar fram gummimatten og gjør en solhilsen. Jeg gjør to. Jeg går i bro…. Namaste!

Dag 26: Drømmen om selvforsynt energi

Praten over tegnebordet går om strømforbruk og energieffektivitet i norske hus. David tegner hus. Det er jobben hans. Han tegner både bolighus og gigantiske lagerbygg. I mørket sitter vi nå og snakker om smarte hus, energieffektive hus, om strømsparing, om hva vi må ha og hva vi kan greie oss uten. I lys (!) av det vi driver med, har det blitt stadig mer snakk om plusshus eller aktivhusløsninger. Drømmen hadde vært å bo i et hus som er selvforsynt med energi. Det hadde vært noe! Hvorfor er det så forsvinnende lite satsing på den slags? Hvorfor kan så få arkitekter noe om dette? Hvorfor legges det ikke i større grad til rette for kompetanseheving på området? Hvorfor reklameres og informeres det ikke mer?

Med solcellepaneler på taket, naturvennlige materialer (eksempelvis massivtre, som lagrer karbon) i vegger og tak, diffusjonsåpne konstruksjoner, og jordvarme og solfangere installert hadde vi både hatt et sunnere og mer karbonnøytralt hus, og vi hadde kanskje til og med kunnet vært selvforsynte med energi. Ikke god butikk for kraftselskapene, selvsagt, men god butikk for oss og for naturen vi omgir oss med. Det hadde jaggu vært noe, det!

Dag 22: Vi er ikke like

Det er gått en viss automatikk i prosedyrene rundt de strømløse timene nå. Jentene sørger for å slå av lysene i annen etasje. De synes lite plaget av mørket, og klager heldigvis ikke over at de er mørkeredde. Jeg lager te og finner fram stearinlysene. David henter ved og tenner i peisen.

Men i dag savner Klara musikk. Hun elsker å synge. Jeg diskuterer med meg selv og lurer på om jeg er i ferd med å kompromitterer hele opplegget, men tar sjansen på et aldri så lite regelbrudd. OK. Vedtak fattet: Vi hører på favorittsangene. Riktignok er roen denne mørklagte stunden gir noe av det som gjør den både kjærkommen og behagelig i mine øyne. Men jeg tenker at jeg ikke kan være for rigid med de andre. Og kanskje må jeg forstå at de tenker annerledes om dette.

Mens vi sitter der og tegner, spør jeg jentene om Lystime er noe vi bør fortsette med etter at prosjektet er over. Runa har tydeligvis tenkt litt, for hun har planen klar: «Så klart! Vi kan gjøre det hver kveld. Eller annenhver dag. Eller når vi har lyst og ikke skal bort eller gjøre noe annet, for eksempel!».

Dag 18: Samtaler og økt innsikt

En ting er den roen denne lysløse tilværelsen gir meg. Noe annet og like spennende er de samtalene jeg har med folk om det jeg og resten av familien driver med. En kollega forteller at familien hennes praktiserte noe de kalte Skumringstimen i barndommen. De spilte spill, drakk kakao og fant roen sammen. Hun husker det som noe fint. Skumringstimen i hennes hjem var delvis et resultat av at hun vokste opp i nord, der værforholdene tidvis gjorde strømtilgangen ustabil. Påtvunget eller ikke, det var et fint minne om nærhet og ro. Og den fikk sitt eget navn: Skumringstimen!

I en annen samtale forteller jeg på nytt om prosjektet. Vi snakker om norsk energi og hvordan omkvedet både i media og blant folk flest er at vi kan bruke strøm nærmest ubegrenset og med god samvittighet. Strømmen er uansett ren og basert på fornybar produksjon fra vannkraft, får vi høre. Min samtalepartner forteller at norsk produksjon riktignok er fornybar, men at det norske forbruket slett ikke bare er det. At energien fra norsk fornybar produksjon er god eksportvare til blant andre kravstore tyske kunder som er opptatt av at deres eget strømforbruk er fornybart. De har tross alt forstått viktigheten av bærekraft i mange år allerede, og har startet veien mot fornybarhet og bærekraft for lengst. Da jeg bodde i Tyskland midt på 90-tallet var solcellepaneler, kildesortering, sparedusj og bevegelsesstyrte strømbrytere allerede en selvfølge.

 «Vi bytter vår rene vannkraft med kraftmiksen i det landet vi selger til», leser jeg i en artikkel i Teknisk Ukeblad. Energimiksen i den energien vi forbrukere serveres er altså ikke bare norsk og fornybar, men i stor grad basert på import av energi produsert på fossile energikilder som kull. Så hva er miljøgevinsten da, om vi selv produserer fornybart, men eksporterer denne energien og importerer energi som gir oss store og nokså tilgrisede karbonfotavtrykk? Det gir mening å skru av lyset i to timer hver kveld når jeg vet dette. Og det gir meg god grunn lyst til å skru av bryteren litt mer ellers også!

Dag 14: Det blir utstilling!

Det jobbes iherdig ved tegnebordet. Full konsentrasjon. Jentene synes Lystime er en en fin ting. Vi drikker gløgg og spiser julekaker. Roen er fullkommen. Julestresset alle snakker om føles veldig fjernt her vi sitter. Fantasien flyr. Minstejenta tegner. Eldste lager julepynt. Vi skal lage utstilling, har vi bestemt. I vår egen stue.

Dag 13: Homo electronicus

Jo mer tid jeg tilbringer i dette strømløse mørket, dess tydeligere blir det. Jeg er en «homo electronicus». Jeg er avhengig av elektrisk strøm i enormt mange ting jeg gjør, og fristelsen til å forenkle livet med en masse elektroniske duppeditter har gjennom voksenlivet vært stor. Jeg har derfor hyller, skuffer og skap beslaglagt av elektro-gadgets som mix-mastere, brødristere, vaffeljern, kaffemaskiner, mobiltelefoner, datamaskiner, høyttalere, julestjerner, blendere, batteridrevne tannbørster… Listen er sikkert enda lenger. Alt dette gjør livet mitt enklere, jeg kan gjøre ting raskt ved hjelp av disse tingene. Og jeg sparer muskelkraft. Samtidig som det kompliserer tilværelsen med alt jeg må anskaffe, oppbevare, eie og «pleie». Jeg er i tillegg fullstendig avhengig av energitilførsel for å benytte alt dette. Jeg undrer meg over hva jeg kunne greid meg uten. Og hvilken energisparing og miljøeffekt en nedtrapping av all denne elektrifiserte aktiviteten bidrar til? Hva utgjør mine strømfrie timer? Hvor mye mindre belaster jeg miljøet bare ved å bruke mindre energi? Og: får jeg bedre helse? Større muskler? Mer tid? Et klarere hode? Blir livet mitt mindre effektivt, men roligere og mer levelig?

Dag 11: Jeg og de stygge potetene

Jeg er en racer på Facebook og driver noen sider der som jeg har vært ganske flittig med å oppdatere. Det er jeg i litt mindre grad nå, fordi de strømfrie timene krever at jeg prioriterer hardere når det gjelder PC-bruk på kveldstid. For noen uker siden startet jeg en aksjon mot det jeg mener er storstilt matsløseri satt i system. Aksjonen heter «Stygge poteter – ja takk» og er en reaksjon på Bamas skjønnhetssortering og beslutning om å stramme inn kravene når det gjelder innkjøp av matpoteter fra norske bønder. Jeg reagerte fordi jeg synes det er ille at dette i enda større grad enn før fører til at fullt spisbar mat kastes – og det i så stor skala.

Bamas skjerpede skjønnhetskrav gjør det også vanskelig for norske potetbønder å drive produksjon av mat på en lønnsom måte. Hvis man tenker etter, forstår man at dette på sikt vil ramme matsikkerheten vår: Hvem skal produsere maten vår når nasjonal matproduksjon blir mindre lønnsom? Skal all mat måtte importeres? I en verden med klimaendringer og større risiko knyttet til matforsyning er det lite lurt å nedbygge den kortreise produksjonen. Bama skriver selv på nettsidene sine at de har et samfunnsansvar, men for meg ser det litt ut til at dette er ord de pynter seg med. Det inngår i deres omdømmebyggende prosjekt om å framstå som en ansvarlig bedrift. De skyver ansvaret over på forbruker og mener at det først og fremst er våre forbrukervalg som avgjør hva de satser på av produkter. Hvis vi kjøper de «pene» potetene som passer med de standardiserte kravene til potetutseende, ja, så er det det de selger til oss også. Det er ikke helt uriktig – forbruker har makt! – men Bama (og andre aktører på markedet) forteller lite om sitt eget ansvar. De vet godt at de legger sterke føringer når de selger varene sine: Fra produktene de satser hardest på (dem med størst potensiale for profitt?) til emballasjen, presentasjonen av varene og historiene de forteller om det de selger oss. De som følger Facebook-oppropet signaliserer at de ønsker å kjøpe de «stygge» potetene, men Bama vil ikke satse. Gartnerhallen – Bamas leverandør av norskproduserte poteter – forteller at Bama isteden øker importen av franske Amandine-poteter. Fordi «det er det forbruker vil ha».

Erkjennelsen jeg har gjort i forbindelse med denne aksjonen er at det betyr noe at man som enkeltperson sier ifra. Nå er det flere enn tjuetretusen mennesker som følger siden og som viser engasjement både i forhold til stygge poteter, matsløseri og matsikkerhet. Det er overførbart til dette prosjektet også. Med det vi skriver om her – og ikke minst de samtalene som oppstår i kjølvannet av dette prosjektet – kan endring skje. Det starter alltid med noen, det starter i det små. Og noen må begynne.

Dag 7: Hybelkaninene får være i fred

En viktig erkjennelse jeg har gjort så langt er at man i mørket mister oversikt over alt som er av rot og uorden i huset. Hybelkaninene blir rett og slett usynlige og rotet – ja, det må man ta på et annet tidspunkt. Det passer meg i grunnen utmerket. Disse to timene gir kjærkommen avkobling. Når man for en stakket stund greier å glemme at man har eksamen ihvertfall.

Dag 5: Mørket bedøver meg

Jeg vet ikke om dette er noen god ide’. Jeg har hjemmeeksamen nå og to heseblesende uker igjen på å bli ferdig. Oppstarten har vært treg, og etter Lystimen er jeg så trøtt at jeg knapt orker å gjøre noe fornuftig. Jeg skriver noen linjer om kvikkleireskred og Østfoldraet. Begynner på et brev. Hører på musikk og sjekker ståa på de sosiale medier. Men framdriften er laber. Mørket bedøver meg. Skal jeg virkelig gjøre dette en hel måned?

Dag 4: Men hva med Magnus Karlsen

«Pappa, skal du ikke legge bort mobilen og komme og tegne med oss?» Runa har blitt «Lystimens» overformynder, og David synes det er plagsomt fordi han stadig vil se sjakk. Hun synes plutselig hele opplegget er en strålende ide’ og spør stadig om vi ikke snart skal ha Lystime, som hun nå kaller det. Da kan vi nemlig tenne stearinlys. Og være sammen hele familien. Uten stress og mas. Vi dikter en sang om spøkelser. Vi tegner og fargelegger. Prater litt fra tid til annen også – når vi finner det for godt, eller en tusj eller blyant må sendes fra den andre siden av tegnebordet.

Dag 3: Da gjestene skulle være med 

Jeg ler avvæpnende når jeg forteller overnattingsgjestene om hva de er i ferd med å utsettes for, og leter etter sjokkerte reaksjoner i ansiktene deres. De er – mot formodning! – mer enn forståelsesfulle. «Dette er da ikke noe problem», mener Robert etter at vi har sittet 2 timer og skravlet i dunkel stearinbelysning. Åslaug er enig. Og da er det vel kanskje ikke det. Annet enn i mitt tvilende hode.

Dag 2: Stramt regime!

Runa venninnebesøk som får være med på seansen. Vi følger venninnen hjem med en gammeldags nisselykt. Runa mener det er forbudt med lommelykt. «Går ikke den på strøm, da, Mamma?» Stramt regime!

Dag 1: Hva vil gjestene si?

Første kvelden med reell gjennomføring satser jeg alle kort på å løfte stemningen. Jeg tenker at dette er et avgjørende øyeblikk, og at hele gjennomføringspotensialet avgjøres her. Nå. Jeg går til anskaffelse av nye tegnesaker, lager krydderte med honning og tenner en masse stearinlys. Jentene og jeg setter oss til og tegner igjen. Hyttestemning. Full ro. Det er rart hvordan opplevelsen av lyd endres når lysene slås av. Vi sitter der uten å si noe som helst til hverandre. Er det dette de kaller oppmerksom tilstedeværelse? I tilfelle holder vi på med det akkurat nå – det krever ikke noe kurs og er helt gratis. Godt innarbeidede vaner er tydeligvis vonde å vende, for ved to anledninger skrur jeg på lyset i ren automatikk. De blir raskt skrudd av igjen. Jeg er vel ikke er disket av den grunn!?!

Nå kvier jeg meg litt for morgendagen, for da får vi overnattingsbesøk og gjestene vet ennå ikke at de også må være med på dette. Her begynner det sosiale eksperimentet…

Test dag: Rastløs og irritabel

Vi gjorde en testrunde med avslåtte lys tidligere i uka. Jeg ville at vi skulle få kjenne litt på hvordan det blir å leve uten strøm nå i mørketida. Oppstart var satt til kl. 19.00 mandag kveld, og var avtalt på forhånd. Ufravikelig, i mine øyne. En avtale er en avtale. Runa, minstejenta, hadde gledet seg i over en uke til oppstart. Ingen skulle få lov å sitte bak en skjerm eller fikle med mobilen. Vi skulle sette oss til bordet ved peisen, tenne stearinlys i hele stua og tegne – sammen. Da samboeren min oppdaget at han måtte slå av tv’n i VM-overføringen med Magnus Carlsen midt under i et spennende sjakkparti, dalte motivasjonen. Ganske grinete satte han seg til med gitaren og klimpret halvhjertet. Det dårlige humøret smittet over på minstejenta i det øyeblikket hun oppdaget at hun ikke hadde gjort lekser, og måtte sette seg til med det framfor å tegne. Stemningen var rastløs og irritabel. Hvem hadde egentlig bestemt at hele familien skulle delta? Tvilen kom. Kunne jeg tvinge de andre til å være med på et endringsprosjekt som i utgangspunktet var mitt, og mitt alene?

Dag O: To fluer

Jeg vil gjerne gjennomføre et prosjekt som kjennes litt ordentlig på kroppen og byr på noen merkbare utfordringer. 2 strømfrie timer i døgnet, fortrinnsvis lagt til kveldstid. betyr at lysene i huset går av og at alt av elektroniske «duppeditter» skrus av – med unntak av fryser, kjøleskap og en varmeovn. Jeg er mye pålogget PC’en pga jobb og bruker også i overkant mye tid på sosiale medier.

Planen med dette endringsprosjektet er å slå to fluer i en smekk: Jeg ønsker å forbruke mindre energi og jeg vil utfordre meg selv i forhold til en type tidsbruk som jeg ikke alltid lever godt med. 2 strømfrie timer i døgnet er i utgangspunktet ikke mye, men jeg tror det kan bli utfordrende fordi jeg i så stor grad lever et elektrifisert og digitalisert liv, og fordi det sosialt sett kan bli en prøvelse å stå i dette. Samtidig er jeg optimistisk i forhold til de positive oppdagelsene jeg kan komme til å gjøre.

Jeg har valgt et prosjekt som er nokså invaderende: Familien min rammes i stor grad av et prosjekt som i utgangspunktet skulle være mitt alene. Så jeg er spent på hvordan dette kommer til å gå. Får jeg den nødvendige støtten til å gjennomføre? De har sagt seg villige til å hjelpe meg i gjennomføringen, og det synes jeg er ganske sporty!