cCHANGE Challenge: Marit Flood Aakvag

Dag 30: Slutt og fortsettelse

Tanken var at alle ting egentlig er en ressurs, men at vi sneversynt omdefinerer ting til søppel og ikke åpner opp for å se det som en ressurs også etter at det har blitt brukt en gang. Etter 30 dager med ivrig gjenbruk av emballasje ligger det en betydelig ansamling på kjøkkenet mitt, en liten haug faktisk. Leit å si det, men mye av det er søppel.

Haugen med emballasje, eller søppel om du vil, gir en litt uggen følelse, den er et vitnesbyrd om hvor mye emballasje og søppel som produseres. Å minimere bruk av emballasje i dag kan virke vanskelig fordi det er så satt i mange systemer. Distribusjonssystemer, produksjonssystemer, salgsstrategier, kulturelle systemer og oppfatninger av hva som er mulig rammer inn hvor vidt vi handler. Denne måneden viser at det kan være utfordrende, men det er slett ikke umulig for et individ å i alle fall redusere emballasjebruken kraftig. Å ha blogget om prosjektet og støtten jeg har fått gjør at jeg ikke har følt meg liten og ubetydelig som individ i en stor samfunnsutfordring. Handlingene og samtalene mine denne måneden har påvirket andre mennesker, og de har hatt effekt på miljøet. Dersom myndighetene i Rwanda kan forby poser, og befolkningen i den britiske byen Modbury kan bli enige om å bli pose-fri, viser det at det er varierte muligheter til å forandre det vi tenker «bare er sånn». Fra mitt eget nærmiljø er Kooperativet, som distribuerer kvalitetsmat fra bønder til byfolk med et absolutt minimum av emballasje, et eksempel på hvordan det som ser ut som satte systemer kan forandres på.

En annen oppdagelse jeg har gjort denne måneden er at jeg ved å fokusere på én komponent faktisk har blitt flinkere også på andre punkter. Jeg er mer påpasselig med å spise opp all maten min, for jo mer jeg kaster jo fortere må jeg ut å kjøpe mat i ny emballasje. Så prosjektet har fått positive konsekvenser for miljøet utover emballasjen.

Jeg har ikke kommet helt i mål med å bruke alt to ganger, men jeg er på vei. Etter å ha innsett hvor mye emballasje jeg er med å generere, vil jeg definitivt fortsette utfordringen min videre. Noen nyttige praktiske erfaringer vil jeg ta med meg, og kanskje kan de også være nyttige for noen andre. God fornøyelse med din emballasjereduksjon!

Tips for å redusere og gjenbruke emballasje:

1. Ha alltid en pose i vesken (både handlenett og en frukt/grønnsakspose)

2. Vær renslig! (du kommer aldri til å gjenbruke noe som er skittent, det lover jeg)

3. Lag systemer (dette er en hit! Selv om du kan føle deg som en Jane Austin figur når du dedikerer en hel skuff til innpakningspapir så er det mye større sjanse for at du faktisk bruker papiret du har spart på dersom det ligger ryddig og sammenbrettet)

4. Åpne emballasje forsiktig, gjerne med saks (dersom du tenker å bruke posen dorullene dine ligger inni igjen, ikke riv den opp på midten…)

5. Tenk «har jeg det noe sted» før du kjøper (dorullposen blir en bra søppelpose, melkekartonger er bra papp om du skal lage kort eller julepynt)

6. Tørk hendene på buksa (å bruke papir i 6 sekunder for så å kaste det igjen etter at du har vasket hendene er bortkastet vi er rene på buksa og rene på hendene og vil bare bli tørre)

7. Kjøp i store enheter (da styrer du unna mye smått av emballasje, og emballasjen er ofte lettere å bruke)

8. Undersøk nærmiljøet og skaff deg rutiner (sjekk ut hvor de selger varer i løsvekt og pass på at du legger turen innom der med poser, bor du i Oslo: bli med i Kooperativet)

9. Ikke bukk under for latskapen (det er hakket lettere (og bare latskap) å bruke en innpakket tablett enn pulver du må helle oppi oppvaskmaskinen)

10. Fortell venner, butikkpersonell og andre om hvorfor du ikke vil ha pose og emballasje – du er en del av samfunnet, du er med på å forme det!

Dag 22: Respekt

Har akkurat blitt 30 år!! Det var både godt og mindre godt for emballasjeprosjektet. Blikkbokser og syltetøyglass fikk endelig nytt liv som lysestaker på fest. Men hva skal man gjøre med ekle og fettete potetgullposer? Noe gikk vel i søpla under feiringen er jeg redd…

Men det var en fin anledning til å se hvordan prosjektet blir støttet av venner og familie. Det beste var en gave pakket inn i spesielt spennende avisartikler som kunne leses etter at de hadde oppfylt sin funksjon som gavepapir. Jeg er ofte litt bekymret for å virke påpasselig og rar når jeg handler miljøvennlig på måter som ikke er utbredte i samfunnet (som å insistere på å ta tog innenlands eller ta vare på gavepapiret på julaften). Mange slike handlinger kan virke ubetydelige når bare én person gjør dem, men de hadde hatt reell påvirkning dersom mange hadde gjort det. Da er det fint å føle at handlingene blir respektert av folk rundt en.

Dag 20: Dilemmaer

Dilemma 1:
Bananer er sprøyta med ordentlig mye rart, som verken er godt for en selv eller de som jobber og bor ved bananplantasjene. Hva gjør du da når det er bananene som har vokst fram uten sprøytemidler og ved en produksjon der arbeiderne har fått ordentlig betalt som er pakket inn i plast?

Dilemma 2:
Bursdag rett rundt hjørnet, og dipmix ble den store og enkle (men gode) løsningen for noe å sette på bordet, så jeg skulle ha flere poser. Én pose koster 10 kr og tre poser pakket inn i nok en pakke med plastikk koster 22kr. Det er økonomisk ulønnsomt å kjøpe mindre emballasje…

Samlet resultat 1:1

Uavgjort i dilemmaene: 8 kroner fattigere etter å ha kjøpt enkeltposer med dipmix, men én plastikkpose mer å bruke når jeg nå gomler på øko-bananer.

Dag 19: Kutt, kutt, kutt

Det har etterhvert hopet seg opp en betydelig haug av emballasje på kjøkkenet mitt. Mye blir brukt om igjen. Plasten til frossenpizzaen gikk til innpakning av en ost, og esken ble et brett å frakte boller på. Men hva gjør man vel med den trekantede plasten til en ridderost? Ettersom haugen av emballasje vokser fortere enn jeg får gjenbrukt har jeg innført betydelig kutt i emballasjebruk. Da er fruktbutikken på Tøyen torg uunnværlig, ettersom dagligvarehandlene har plast på bortimot all frukt. Ved å kjøpe i store kvanta kan man også spare emballasje; så nå er det 3 kg oppvaskpulver og 1 liter med håndsåpe om gangen!

Frukten trenger ikke nødvendigvis å være innpakket, det har de skjønt på Tøyen torg. 

Store kvanta.  

Dag 12: Initiativer spres

Vi har nå blitt fire stykker på jobben som vasker plastikkboksene vi spiser salat av til lunsj i stedet for å ta ny hver dag. Det er jo noe med å bare gjøre det, for det var tydelig at flere kolleger hadde tenkt på alle salatboksene vi kaster (og vi resirkulerer ikke en gang plast på jobben!). Om vi har 47 arbeidsuker i året, og er 4 personer som spiser salat av nye bokser hver dag, ville vi kastet 940 brukbare bokser i året. Det er jo litt…. Det føles bra at den lille utfordringen min har innvirkninger utover eget forbruk.

Dag 9: Emballasje – en verkebyll for samvittigheten

Når jeg opptrer litt annerledes enn andre, og får kommentarer på at jeg vasker plastbokser andre kaster, blir det lett til prat om emballasje. Og wow! – dette er noe folk bryr seg om. Der ressursbruken ved bilkjøring blir abstrakt fordi vi ikke egentlig har noe særlig forhold til bensinen som blir brukt, er forbruket av en gjenstand vi kaster mye mer konkret. Selv om vi resirkulerer, og kanskje nettopp derfor, ser vi hvor mye plast som kastes, og det tærer på folks oppfattelse av hva som er forsvarlig og nødvendig.

To ting jeg har lært i emballasjesamtaler som har gjort inntrykk:
– Ansamlingen av plastpartikler og kjemisk avfall i Stillehavet kalt the Great Pacific Garbage Patch er like stor som arealet til Texas
– Plastikkposer er forbudt i Rwanda. Folk som har vært der sier at Kigali er en av de reneste byene de har vært i (Mens her skylder politikerne på hverandre for hvem som kom på ideen å sette 1,50 i avgift på plastposene. Flaut?)

Dag 6: Ikke alltid i kontroll

Dette går ganske greit, tenkte jeg om min emballasjeutfordring. Etter 6 dager har jeg samlet en betydelig haug med emballasje på kjøkkenbordet, men uten at noe egentlig har fått noe nytt liv denne uka som har gått. Det krever visst mer enn bare gode tanker for å gjennomføre min cChallenge ser det ut til! Og jeg har måttet svelge noen kameler, det er jo ikke alltid en selv som er i kontroll over emballasjen. Etter å ha blitt servert en god kopp kaffe får jeg meg bare ikke til å si: “Unnskyld, kunne jeg fått med meg emballasjen til Nescafeen hjem, jeg tenkte å bruke den om igjen.” 

….ikke så kult å være hun kjipe som gir alle dårlig miljøsamvittighet bare hun får en kopp kaffe.

Dag 0: Ok, dette blir kreativt!

Hva er en ressurs i dag? Det går kjapt fra en ting som er nyttig for oss blir ansett som søppel. I det øyeblikket jeg putter siste sushibit i munnen, er boksen jeg holder i hånden ikke lenger en nyttig oppbevaringsgjenstand, den er søppel jeg må kvitte meg med. Avfallsmengden i Norge slo rekord i 2012 med hele 10,7 tonn med ting som hadde blitt produsert og ikke lenger ble regnet som nyttige. I flere samfunn i verden (og tidligere i Norge) er ikke en brukt gjenstand søppel, den er en ressurs på et nytt område. Jeg ønsker å utfordre meg selv på ikke å definere ting som søppel før de er brukt i alle fall to ganger. Alt skal brukes to ganger. Det betyr at jeg må finne nye bruksområder for emballasje og andre gjenstander, og dette blir nok en utfordring for kreativiteten. Jeg tror jeg vil måtte kutte ned på varer med emballasje, for kreativiteten min har nok en viss begrensning (hva gjør jeg med en boks hakkede tomater når det ikke lenger er tomater i den?). Jeg vil se om det i et samfunn som i stor grad baserer seg på å skaffe seg ting som kastes etter kort tid, er mulig å kombinere byliv og gjenbruk.