 |
Tormod Granheim |
| Min cChallenge: Droppe plastposer i butikk og bli 50% veggis. |
|
|
|
Jeg heter Tormod Granheim, er 40 år og bor i Oslo/Chamonix. Jeg er eventyrer, med fokus på fjellsport særlig ski og klatring. Mine ekspedisjoner og skiturer har vært mange gjennom årens løp. En av de mest spennende turene var å klatre Mount Everest på en dag for så å kjøre som den første noensinne på ski ned Mount Everests Nordvegg. Etter den turen har jeg fått spørsmål om å motivere mange grupper i bedrifter, forsvaret og høyere utdanning. Jeg bruker mine erfaringer for å formilde hvordan organisasjoner og individer kan utvikle seg videre. Jeg bruker en hel del tid på dette og er veldig glad i den delen av jobben, fordi det gir meg sjansen til både å lære nye ting – ofte av veldig flinke folk. Men mest fordi det er utrolig kjekt å hjelpe mennesker å utvikle seg. Del dette
|
Dag 30: Oppsummering av livet som vegetarianer
Jeg visste lite om hva jeg gikk til da jeg startet, men regnet med å støte på noen utfordringer underveis, og det har jeg gjort.
Det første var oppskrifter, noen føles ironiske: vegetarburger, andre omstendelige: slik får du champignon til å smake bacon – jeg gidder
ikke bruke en time på en av ingrediensene til carbonara. Noen er banale: Fjordland rømmegrøt. Spørsmålet gjenstod: Hva er godt og
enkelt å lage der retten lever sitt eget liv og ikke forsøker å være noe den ikke er, som bacon?
Heldigvis har jeg støtt på noen som har ledet meg på rett spor, blant annet på møte med protectourwinters.org, i Sogndal.
Jeg er litt usikker på om jeg klarer leve 50/50 vegetar på lang sikt, men perioden har definitivt inspirert til å sette seg inn i
drivhusgasser forbundet ikke bare med maten jeg spiser, men forbruket mitt generelt.
Dag 24: Weekday vegetarian
Folk rundt meg ser ideen med å prøve mer vegetar litt svart/hvitt. De fleste synes det er veldig rart og ekstremt, men da jeg var i Sogndal sist helg for å kjøre på ski i regi av protectourwinter.org, møtte jeg flere som syntes vegetarideen var helt naturlig. Noen var det på fulltid og en av skikjørerene introduserte meg for begrepet weekday vegetarian, altså fem dager i uka.
Når det gjelder plastposer begynner jeg å lure på hvordan jeg skal pakke søpla.
Dag 11: Veggis på Haakonsvern
Det enkle først – plastposer. Dette handler mest om å forsterke en allerede etablert vane, og det er ikke særlig vanskelig å opprettholde.
Så til det vanskelige, vegetarambisjonen. Jeg ser at mange av de andre deltagerne i cchange har satset på å ikke spise kjøtt og det hadde nok vært en enklere vei å gå.
De første dagene gikk det greit å være vegetarianer til både frokost og lunch, men til middag var det vanskeligere – ideen min hadde vært å være 100% vegetar 3-4 dager / uke, men nå slo det meg at en enklere utvei var å heller dele dagen i to, en vegetar og en ikkevegetar del.
Den første nesten helt velykkede dagen ble i forbindelse med et besøk på Haakonsvern, der jeg møtte det amerikanere kaller en foodie, som hadde laget en aldeles nydelig tomatsuppe. Entusiastisk spurte jeg om oppskriften, og hun fortalte om grønnsaker: tomater, så klart, løk, krydder men også en liter buljong. Selv om smaken var helt topp så kommer jeg ikke helt i mål på denne måten.
Dag 1: Dette blir et livsstils eksperiment!
For et år siden ble jeg spurt om å være en av de første norske ambassadørene, sammen med Kjersti Burås, for miljøinitiativet ProtectOurWinters.org aka POW. POWs formål er å bidra til å redusere global oppvarming.
Global oppvarming er et ekstremt komplekst problem, og jeg er ikke i tvil om at det aller viktigste vi kan gjøre i jakten på en løsning er strukturelle grep. Myndigheter må gjennomføre reguleringer, og samarbeide på tvers av landegrenser. Men vi kan også bidra på individuelt plan, og det er det akkurat denne utfordringen skal handle om for meg. Jeg vokste opp med at det var en selvfølge å ta vare på miljøet, som speider i oppveksten etterlot vi aldri annet enn fotspor og vi tok ikke med noe, annet enn fotoer og gode minner.
Jeg bor i Oslo og Chamonix, og føler selv at jeg lever relativt miljøvennlig, både i Oslo og Chamonix finnes gode ordninger for retur av plast, papp, metall etc. Jeg bruker disse i stor grad, men nabokjerringa i Chamonix ler av meg når jeg sleper tomgods til resirkulering. Energimiksen, det vil si hvor mye CO2 strømforbruket fører med seg, er gunstig i disse to landene, mye pga vannfall i Norge, og vann- og atomkraft i Frankrike. Men jeg har selvfølgelig noen svin på skogen. Jeg reiser mye, og har en bensinbil som jeg er relativt glad i. Og jeg er glad i mat.
Da jeg ble utfordret til å bli med på dette av Cchallenge og Halvor Dannevig, en av forskerne på Vestlandsforskning, var det lett å si ja. Grunnen til at jeg ville være med var for å forsøke meg på noen litt vanskeligere utfordringer enn de jeg har løst til nå. Jeg postet utfordringen på POW Norges facebookside og spurte om innspill. Sammen med Ina Othilie Vikøren, som ikke bare engasjerer seg for POW, men også er en av lederne i Surfrider Foundation Norge, ble vi enige om to ting vi ville utfordre oss selv på:
– Ikke kjøpe plastposer i butikken.
– Bli vegetarianere.
Idas grunn til å velge det første er at svært mye plast havner i havet, og det ødelegger både for livet i havet, for surferne, og til slutt kanskje for oss som skal spise fisk. Akkurat dette har jeg egentlig tjuvstartet litt på, det har vært en trend i Frankrike i mange år å ta med handlenett i butikkene. Her er jeg spent på to ting, det første om jeg kan gå fra å gjennomføre dette 80% slik jeg gjør i dag, til ikke å kjøpe en eneste plastpose i løpet av en hel måned. Det andre er miljøgevinsten når søpla skal ut av huset, ettersom Osloboere uansett må pakke søpla i plast. Dette må jeg forske litt på.
Den andre utfordringen er litt verre for meg. Bli vegetarianer. Ida har allerede tjuvstartet litt på dette, så hun må bli en av mine mentorer. Å bli vegetarianer 24/7 er alt for ekstremt for meg, jeg er både veldig glad i kjøtt, glad i å spise med andre, liker ikke alt for godt å kreve spesialbehandling i for eksempel et middagsselskap og synes heller ikke så veldig synd på dyrene.
En tid hadde jeg en kjæreste som var odelsjente. Faren hennes drev med kjøttproduksjon av storfe. Flere ganger var vi på romantiske gårdsferier der vi gikk over beitet for å komme til den gode fiskeplassen. Scenen lignet litt på emballasjen på melkesjokoladen: Kveget stod og koste seg på grønne enger. Det så ut som de hadde det helt topp. Tilstanden var ganske lik for alle sauene på nabogården, der de hvite ulldottene holdt kulturlandskapet i hevd. Et av lammene het Samantha, oppkalt etter Samantha Fox, som hadde gjort en mellomlanding på tunet, på vei mellom Odda og Flesland da helikopteret hun satt i støtte på tjukk skodde. Men produksjon av kjøtt, og særlig storfe fører med seg mye drivhusgass, så endring av kostholdet kan være et nyttig bidrag mot klimaendringer.
For å sette meg inn i livsstilen vil jeg prøve å bli 50% vegetarianer. Noen vil sikkert si at 50% er litt passivt, men for meg er det altså et stort skritt, et livsstils eksperiment. Hvis man regner litt på det vil effekten bli den samme om jeg alene gjør det 100%, eller om jeg får med en venn på 50%, kanskje veien videre er å få med mer enn bare en?