cCHANGE Challenge: Anna Maria Gentili-Theodorsen

Dag 11: Når vi alle sammen trodde våren hadde kommet…

..da snødde det. Og ikke lite heller, men hele natten, og nesten hele dagen etterpå også. Vi har hatt en ganske tørr vinter i år, så det var uvant å se så mye hvitt utenfor vinduet.

I min hverdagsjobb kommer jeg i kontakt med mange mennesker, og jeg bare elsker når de spør meg hvor jeg egentlig kommer fra. Eller: jeg liker å se hvordan hver enkelt reagerer når jeg svarer. Jeg elsker når jeg ser øynene til eldre folk plutselig bli store og fulle av
nysgjerrighet. “Italia? Er det sant?” Spør de. Og neste spørsmål er, vanligvis: “Hvorfor i all verden har du flyttet hit?”

Sannheten er at jeg elsker Norge. Når du velger frivillig å flytte til Norge fra Italia da må du være glad i kulden. Og det er jeg! Jeg var
spent og glad som en unge i morges mens jeg stod i boden og lette i skoeskene etter Sorel-støvlene mine, som jeg nesten ikke har brukt i
år. Da jeg kom ut av døra snødde det, og jeg ble veldig fornøyd når jeg så at ingen før meg hadde kommet ut av blokka. Vet du hva dette betyr? Fersk snø! Hadde ønsket å kunne se meg selv mens jeg hoppet og løpte i snøen mot bussholdeplassen, med røde kinn og tungpustet (formen er ikke på topp, nei), mens støvlene sank og forsvant i snøen, skritt etter skritt, og dusken på toppen av den rosa lua mi dinglet opp og ned. Jeg måtte være morsom å se! Dessverre (eller heldigvis) går ingen på tur kl. 06:15 på en vanlig torsdag, spesielt ikke når det er snøstorm ute.

Når bussen kommer rister jeg støvlene forsiktig ved døra, får busskortet til å si “pip” og setter meg på yndlingssetet mitt, som på mystisk vis er alltid ledig. Bussen jeg tar kl. 06.24 kjører litt lenger enn den andre, svinger gjennom de trange småveiene i Nabbetorp (vi kjører forbi huset til min kjære, lille Lise, som jeg smiler til hver dag, selv om hun mest sannsynligvis fortsatt sover), under brua, hilser Gamlebyen og så snur den igjen og drar til sentrum. Jeg klarer å lese 8-10 sider per vei.

I går på vei hjem traff jeg en gutt jeg kjenner. En av mine faste kunder på min forrige jobb, på kafeen i kjøpesenteret. Han var
skikkelig glad for å se meg – han smilte pent, holdt av en plass til meg mens jeg fikk busskortet til å si “pip”, og så hadde han så lyst å
fortelle meg om så mye at jeg (den pratesjuke italiener) nesten ikke klarte å svare. Men åh! Det var godt! Han fortalte meg om kjæresten
hans, lunsjene hos svigerforeldrene, om babyen (hunden) hans og vi lo høyt av hvor gamle enkelte personer ser ut når de nærmer seg 40 (vi er begge 38, altså). Jeg følte meg som en skolejente på vei hjem fra skolen!

Nei, dette er så godt at jeg skal fortsette etter de 30 cChange dagene har gått. Har lyst til å gå videre i livet, og jeg har lyst å gjøre dette
for min egen skyld, og fordi jeg føler at jeg gjør en liten positiv ting. Da kan flere forandringer komme, men dette må først etableres.
Jeg tror nok det kommer til å gå helt fint!

Dag 7: Som om jeg ikke hadde gjort noe annet noen gang

Utrolig nok, men alt går som smurt. De første dagene var alt litt rart, å kunne sitte på bussen, lese litt, uten å frykte trafikken. Trafikken i Fredrikstad kan nemlig være veldig hard å takle, spesielt i rushtiden når alle skal hjem på en gang. Og mens jeg venter på bussen hjem kjenner jeg lukta av eksos i nesa og lurer på om jeg ikke burde flytte meg. Å vente på bussen i rushtiden, ved St. Croix rundkjøringen, kan ikke være sunt.

Neste stopp er over den store Fredrikstadbrua, mens forrige var i sentrum. Bør vurdere en alternativ løsning. Kanskje ta ferge over til
Gamlebyen, spasere litt mellom de gamle bygningene som fortsatt bærer preg av mange års historie, og ta en annen buss hjem derfra. Sist lørdag gjorde jeg det. Jeg hadde ikke vært på jobb den dagen. 21. mars var streetphotography dag, eller 24 hours project, som de kaller det. Jeg gikk veldig mye den dagen. Blant annen tok jeg buss til Gamlebyen. Det blåste egentlig veldig kaldt, men sola var varm, og jeg følte virkelig at kroppen min likte å gå.

Jeg elsker å gå.

Å bruke bilen så mye som jeg har gjort nå de siste årene har fått meg til å glemme hvor mye jeg liker å gå. Jeg senker meg selv i
mine egne tanker, følger ideer og lytter på pusterytmen, studerer hvordan den forandrer seg i forhold til veien og hastigheten. Jeg tenker på hvor mye jeg gikk da jeg bodde i Roma. Hadde musikken i ørene, passet på ikke å bli påkjørt og lo av alle de sinna menneskene
som så ut til å kjøre i sirkler.. Og så har jeg nesten blitt en av dem. Nei, dette skal ikke skje igjen. Jeg vil ikke være en av dem.

Idag har jeg ordnet veska med arbeidsklær i kontoret. Da kan jeg kle meg på en mer komfortabel måte med hensyn til mine gåturer fra og
til bussen. Det tok en uke å innse at det går ikke an å ha på seg de samme klærne. Bedre sent enn aldri.

Tenk! Dette er bare begynnelsen.

… og det beste av det hele er at jeg ikke trengte en annen motivator enn meg selv, at jeg ikke måtte høre på lange samtaler av en eller en
annen guru, men bare ble inspirert av cChange. Jeg valgte mitt eget mål, og så fant jeg meg selv igjen!

Da fortsetter vi! Kom igjen!

Dag 0:  Jeg kjenner at det kiler.

Har hatt en lang dag, og burde ha lagt meg for lenge siden, for å klare å stå opp en halv time tidligere. Jeg tror at nettopp dette skal være den største utfordringen. Når mann jobber kl.06:00 eller 07:00 hver dag så er det vanskelig å velge å ofre en halv time sovn. Jeg merket idag at jeg faktisk ikke vet hvor kaldt det fortsatt er. Har vært ute på gård i dag, og jeg hadde ikke kledd på meg nok. Når en bruker bil til hver eneste bevegelse så kjenner mann ikke været ute. Mann mister kontakten med årstidene, med selveste naturen. Det er dette jeg føler jeg har mistet. Håper at de neste 30 dagene skal føre meg nærmere naturen.

Har forberedt klærne jeg skal ha på meg, matpakken, boka jeg (endelig) skal fortsette å lese. Skal trappe ned hastigheten jeg holder til vanligvis.

Skal leve litt slow.