Go to Top

cCHANGE Challenge: Åslaug Huseby

Åslaug Huseby

Åslaug Huseby

Min cChallenge: Redusere matavfallet til et minimum

Jeg heter Åslaug Huseby, er 43 år, gift og har tre barn. Til daglig jobber jeg som ungdomsskolelærer ved Vøyenenga skole i Bærum, en skole som er opptatt av utdanning for bærekraftig utvikling. Der har jeg fått lov til å være med på et morsomt og spennende skoleutviklingsprosjekt om nettopp dette. Miljøbevissthet har jeg i grunnen fått inn med morsmelka.
Foreldrene mine har så lenge jeg kan huske for eksempel vært opptatt av å bruke bilen minst mulig. Når jeg som barn på 70-tallet lekte miljøpoliti overfor vennene mine og kritiserte foreldrenes bilbruk, falt det ikke alltid i like god jord.

Ellers er jeg en ganske sosial person som elsker å lage mat og bruker mye av fritiden min på Oslo Filharmoniske kor.

Del dette

facebook_icontwitter_iconlinkedin_icon

Dag 30: Å bite i det sure eplet

Slutten av prosjektet. Uka etter påske har gått overraskende bra, matpakkene har i stor grad blitt spist opp. Kanskje barna har blitt lei
maset? Kanskje vi har blitt flinkere til å tilpasse mengden til de to yngste som vi fortsatt smører matpakke til?

Hvorfor kaster vi egentlig så mye mat hos oss i perioder? Vi er nok kresne hele gjengen. Mat er til for å nytes, det holder ikke at det metter. Av og til må vi bite i det sure eplet (les: tørre brødet), men det bør vi tåle.

En ting vi har lurt på er innkjøp av mat. Lønner det seg å handle i større kvanta for hele uka? Dagene våre er uforutsigbare. Noen dager er det sju ved middagsbordet, andre dager tre. Noen dager spiser barna mye, andre dager lite. Det er ikke så vanskelig med hermetikk og frysevarer, men frukt og grønnsaker er vanskelig å beregne. Heldigvis bor vi bare minutter unna flere butikker. Nøkkelen er å handle det vi trenger flere ganger i uka med en handleliste og selvsagt planlegge middager ut fra hva som allerede finnes i kjøleskapet.

Nå har vi intensjoner om å fortsette de gode vanene, selv om jeg er redd for at det kommer til å ryke innimellom når det er ingen som stiller oss til ansvar. Bærum kommune sorterer ikke matavfall, inntil videre. Når den tid kommer, håper jeg ikke det blir en hvilepute, at vi begynner å kaste mer mat kun fordi avfallet blir brukt til noe fornuftig. Uansett er det penger å spare på å bruke opp maten vi handler, i seg selv burde det være motiverende nok. Jeg krysser fingrene for fortsettelsen.

Dag 23: Tilbake til hverdagen

Det har gått mange dager i prosjekt redusere matavfallet til et minimum. Etter den første uka var jeg egentlig litt lei, av matpakker altså. Jeg orket ikke en skoleuke til før påskeferien med standardmatpakkene. Så søndag kveld var det bare å gyve løs med å bake diverse pizzasnurrer. Det gav selvsagt utslag. Ingen rester etter skolematen hele uka! Dessverre vet jeg av erfaring at selv det kan barna gå lei av, variasjon er stikkordet her også som så mange andre ganger i livet.

Påskeferien har vært en ferie på alle måter: jeg har nesten full kontroll på kjøleskapet til enhver tid og ingen matpakker skal smøres. Noen av dagene ble brukt på søsterens og svogerens hytte på fjellet. Søsteren min har jobbet med miljø i hele sin karriere, og trenger absolutt ingen oppdragelse når det gjelder å redusere matavfall. Det er jeg som synder mest i familien. Vi hadde flere herlige middager, restemat inkludert. Jeg trengte rett og slett ikke å ta ansvar. Men nå er det tilbake til hverdagen. Vel hjemme fra ferien lå det to gamle, lett mugne og skikkelig rynkete plommer i en skål og ventet på oss. De gikk i søpla. Og det er tomt for pizzasnurrer i fryseren.

Dag 6: Vi skal ikke klage

Nå er forsøket i gang på sjette dagen. Aller først, en liten tilståelse: jeg tillot meg en gjennomgang av kjøleskapet kvelden før vi begynte. Hadde det gjemt seg noe innerst? Selvfølgelig, noe måtte kastes. Vi er egentlig ganske flinke til å planlegge hverdagmiddagene ut fra hva som finnes i kjøleskapet, men det hender jo at noe blir glemt. Mandagsmiddagen ble nok en gang “kjøleskapsuppe”, denne gangen med blant annet mye kål fra fredagens coleslaw og rester av en tomatsaus fra søndagens pizza, men godt var det. I stedet for rundstykker til suppa ble vi kvitt alle rester av brød og lagde ostesmørbrød. Akkurat dette er ikke så vanskelig eller nytt for oss.

Så var det matpakkene. “Har du spist opp matpakka?” Spørsmålet har vært stilt til det kjedsommelige denne uka. Ikke alt har vært spist. Noe har blitt glemt på kjøkkenbenken. En dag hadde den mellomste tannlegetime rett før lunsj og orket ikke å spise. Noe har barna spist etterpå. Brødskiver med kjøttpålegg eller ost har blitt til toast. Uspiste knekkebrød er det verre å gjøre noe med. Myke knekkebrød med brunost er ikke så mye å rope hurra for, men vi skal ikke klage, vi har mat.

Dag 0: Hva nå halvspiste matpakker?

Jeg vil gjerne ha et prosjekt som koster litt å gjennomføre. Prosjektet innebærer at jeg må få enda bedre kontroll på hva som faktisk befinner seg i kjøleskapet til en hver tid. Den største utfordringen er kanskje likevel hvordan vi ikke skal kaste så mange halvspiste matpakker. Her kreves det god planlegging for alle i familien. Alle blir berørt. Jeg håper å slippe og spise halvspiste matpakker til kvelds!