Go to Top

cCHANGE Challenge: Ibrar Manzoor

Ibrar

Ibrar Manzoor

Min cChallenge: Bytte ut plastposer med gjenbruksnett.

Mitt navn er Ibrar A. Manzoor og jeg er norsk-pakistansk. Etter å ha bodd de åtte første årene av livet mitt i Pakistan, flyttet jeg til Norge sammen med min mor. Jeg er 23 år, kommer fra Oslo, men bor for tiden i Lillehammer der jeg studerer psykologi. Jeg er veldig interessert i mennesket og kognitive prosesser i menneskehjernen, og har som mål å jobbe med lidelser. Ved siden av studiene jobber jeg som selger i Elkjøp og overpostfortoller i posten Norge. Ellers interesserer jeg meg for teknologi og fotball.

Ettersom kjæresten min er opptatt av og studerer miljø, har også jeg blitt mer og mer interessert i ulike problemstillinger knyttet til dette. Det å gjøre en forandring krever mye, men det er et faktum at alt starter i det små. Gjennom mine studier er det interessant å se hvordan mennesket enten annerkjenner eller motsetter seg faktiske problemerstillinger tilknyttet miljøet.

Del dette

facebook_icontwitter_iconlinkedin_icon

Dag 30:  Vi må bruke jantelovens prinsipper

Min utfordring gikk ut på å slutte å bruke plastposer – ikke den vanskeligste utfordringen hvis jeg sammenlikner den med de andre her på bloggen, men likevel en utfordring som kunne hatt en enda større effekt om flere kvittet seg med plastposene. Og siden det ikke er den vanskeligste tingen, hvorfor er det ikke flere som har sluttet å bruke de? En viktig teori er at dette i stor grad handler om ansvarsfraskrivelse. “At jeg slutter å bruke plastposer har ikke så mye å si fordi det er så mange andre som bruker plastposer”. Dette er en unnskyldning som går igjen overalt. Igjen så er det viktig å huske på at ting ikke skjer over natten, store forandringer og omveltninger tar tid, jo flere som henger seg på en trend, jo større vil forandringer være – og jo større effekt vil den ha. Vi trenger ikke nødvendigvis se lenger enn klesindustrien, vesker, jakker eller mobil og datamaskiner; jo mer populær en klestrend eller en viss teknologi blir, jo flere henger seg på. Det er absolutt ikke rakettforskning.   
 
I psykologi snakker man om minoritetspåvirkning og hvordan en minoritet kan påvirke majoritetens holdninger og atferd. En forandring som skjer på mikronivå, kan utvide seg til å gjelde en gruppe mennesker på mesonivå. For at vi som en minoritet skal kunne påvirke en majoritet må vi være konsistente i det vi driver med, altså det hjelper ikke å gjøre noe riktig et par ganger for så å fortsette med den atferden. Videre må vi tro på det vi gjør. Vi må tro på at det vi gjør er riktig og vil hjelpe i det lange løp. Og helt til sist må vi være dedikert til forandringen vi har gjort i livet vårt. Om mennesker rundt oss ser hvor mye vi tror på og er dedikert til det vi driver med, vil de stille spørsmål til vår atferd. De vil bli nysgjerrige på atferden og det vil påvirke dem. Samfunnets normer og regler er et problem. Det er liksom blitt viktig å ikke gjøre som vi selv vil, vi må følge strømmen og ikke være altfor synlige. Vi vil ikke skille oss ut fra mengden i frykt for å bli utstøtt av den gruppa vi tilhører. Mangel på en smule jantelov? 
 
Men det er på tide å våkne opp, vi må utnytte dette, utnytte at strømmen skal følges. Vi må bli strømmen som skal følges, vi må gjøre den forandringen som alle følger, som ingen vil skille seg ut fra. Vi må slutte å bli konforme til gruppas normative påvirkning på oss. Vi må tørre å utfordre gruppene vi tilhører. Vi som en minoritet har en informativ påvirkning og må bruke denne til å gjøre majoriteten nysgjerrig på våre holdninger og atferd. På den måten vil det som en gang startet i det små, utvikle seg fra mikro(individ), meso(grupper) og forhåpentligvis helt opp til makronivå(samfunn). 
 
I løpet av disse fire ukene, har jeg lært at nysgjerrigheten til menneskene rundt oss ikke nødvendigvis er negative tanker rettet mot oss for våre atferd eller holdning. Det er ikke annet enn ren nysgjerrighet, og det kan utnyttes til vår fordel. Vi må stå for våre handler og ikke gi oss, vi må tro på det vi driver med. I forhold til min utfordring, fikk regjeringen gjennom en poseavgift, en poseavgift som blir mer og mer tvilsom og som muligens vil komme på overtiden av overtid. I tillegg virker det mer som om den avgiften var for å tjene inn inntekter tapt på andre områder. Her må det dessverre en mer direkterettet slagsplan til for å få redusere bruken av plasposer og skadene av det. I tillegg kan vi selv slutte å be om poser, og heller kjøpe oss en gjenbrukspose, hvis ikke våre folkevalgte vil gjøre noe med det, må vi gjøre det selv.
 
Til slutt vil jeg bare si takk for at jeg fikk være med på denne utfordringen, det har vært utrolig interessant å lese alle de ulike bloggene her inne og fått reflektert over de. Jeg kommer til å fortsette å bruke gjenbruksposen min og viser den stolt frem til de som er nysgjerrige på hvorfor jeg driver med dette. I tillegg håper jeg også på å få gjort andre ting som kan gjøre en forandring. 
 

Dag 28: Viljen til å endre vår atferd

Fire uker! Det har snart gått fire uker av min cChange challenge. Det er nesten trist hvor fort tiden faktisk går, men likevel også veldig deilig å se at sommeren nærmer seg. Jeg har dessverre ikke fått skrevet så mye her på bloggen, men det har på ingen måte påvirket meg i å fortsette med min challenge. Under har jeg lagt ved et bilde av hvordan poseholderen ser ut nå sammenlignet med hvordan den så ut på starten av prosjektet. Å se at posene har blitt færre og færre har vært en fantastisk motivasjon. I tillegg har jeg til og med fått en av mine gode venner til å kjøpe seg gjenbruksnett!

Som psykologistudent er det veldig interessant å se hvordan endringer rundt oss og i det store samfunnet foregår. Dette er forandringer på alt fra mikro- (individ) til meso- (grupper og felleskap) og makronivå (samfunnet). Hvordan blir en forandring til og hvem står for denne forandringen? Gjennom dette og neste innlegg vil jeg prøve å forklare det spørsmålet med en psykologisk tilnærming.

Hver gang jeg leser i et kommentarfelt under en artikkel om klima eller deltar i diskusjoner ellers, slår det meg gang på gang hvor stor mangel på vilje folk har til både å gjøre en forandring, men også hvor ofte de benekter bevis og fakta. Folk tror at for at de skal kunne gjøre en forandring, må de forandre totalt på livet og sine levesett. Folk er livredde for hva dette kan føre til. Hvis det er en ting jeg har lært fra dette prosjektet så er det at livet slettes ikke trenger å snus på hodet for å gjøre en forandring. Det er kanskje ikke riktig av meg å bruke ordet “folk” som om jeg ikke er en del av dem. Verken min personlige eller de andre challengene som er blitt gjort på denne siden over 4 uker, er på noen måte nok. Det er en start! Så heretter vil jeg bruke ordet “vi” og “jeg”.

Poenget mitt er at vi ikke skjønner at det absolutt ikke skal mye til. En forandring starter i det små før den brer seg til noe større. Ta for eksempel avfallssortering og hvordan dette gradvis har utbredt seg. Man trenger heller ikke måtte selge bilen på dagen fordi man får høre hvor mye den forurenser. Man starter med å kanskje heller gå i 10 min. til butikken enn å bruke bilen for å spare 5 minutter. I psykologi er det veldig interessant å se på hvorfor vi gjør som vi gjør, eller eventuelt ikke gjør. Hvorfor vi ikke vil gjøre noe med ting som helt åpenbart gradvis vil ødelegge klimaet og jorda vi lever på. Ting som kanskje ikke påvirker oss direkte, men som vil påvirke våre barn, barnebarn og deres etterkommere.

Theory of planned behaviour (TPB) – teorien om planlagt atferd – forteller om en rekke punkter et menneske må evaluere seg gjennom for å kunne utføre en handling:
1. Hva slags holdning jeg selv har til en atferd: “Er det bra eller dårlig å sortere avfall?”
2. Subjektiv norm: “Hva tenker mine nærmeste om det å sortere avfall? Hva slags holdning har de til dette?”
Jeg tror at dette er en viktig faktor. Vi vil ikke skille oss ut og bli sett på som annerledes, vil vil ikke gå imot normer satt av primærgrupper(familie) eller sekundærgrupper(venner, arbeidsplasser osv..) vi er en del av.
3. Graden av kontroll jeg tror jeg har over utfallet denne handlingen vil føre til. Hvis jeg tror at det vil bli slitsomt å måtte ta med meg søppelposer fra butikken eller at jeg mister de 5 ekstra minuttene av ikke å bruke bil, vil dette føre til at jeg ikke har noen motivasjon til å begynne å sortere avfall eller slutte å bruke bilen. Dette mener jeg er en avgjørende faktor. Vi er så redde for at vi kanskje må anstrenge oss litt ekstra. Vi er redde for det ukjente, og dermed er det best å bare gjøre som før.

11137083_10153195605286420_1750383512_n

Dag 21: Strendenes bakside

De siste dagene har blitt tilbrakt i Stavern, og tro meg – det har vært utrolig deilig og avslappende. Å kunne ta seg en ferie fra studentlivets lesegalskap og bare nyte den varme påskesolen ved stranda er virkelig til å ta og føle på. Det er heller ikke så langt at man er avhengig av å ta flyet.

Men det finnes selvfølgelig en mørk side her. Søppel! Jeg må si at jeg ble veldig overrasket over hvor mye søppel strendene drukner i. Plastposer, plastkanner og ellers andre små og store plastposer. Poser som noen en gang brukte for å frakte eller oppbevare varm eller kald mat til stranda, eller små hvite plastposer som det en gang var en strandball i. Det er klart at mye av søpla er noe vannet har skylt i land, men noen har tydeligvis kasta dette i sjøen. Det er verken bra for naturen eller for til dels fugler som ikke aner hva dette er og vil prøve å spise det.

Det er litt vanskelig å se all søpla på bildene, men i virkeligheten var det (dessverre) mye mer.

IMG_4478

IMG_4476Dag 18: Påskeferie

Jeg må nesten starte med å si beklager for at det ikke har vært så mange innlegg fra meg her, eksamensforberedelser har tatt mye av tiden. Forrige uke ble jeg endelig ferdig med eksamen, og påskeferien kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt!

Min poseløse hverdag har gått veldig bra føler jeg. Jeg har klart meg veldig fint uten å be om pose og det føles veldig godt. Jeg hadde med meg en god venn fra klassen på butikken og måtte selvfølgelig fortelle han om prosjektet mitt. Jeg er usikker på om han var imponert over at JEG prøvde meg på en poseløs hverdag, eller det at prosjektet er i regi av selveste Karen O’Brien og Linda Sygna!

En annen ting jeg har oppdaget er at paret jeg leier av er medlemmer av Miljøpartiet De Grønne i Lillehammer. Her om dagen da jeg møtte på dem måtte jeg jo selvfølgelig skryte av både meg selv og hele cChange-prosjektet. I den anledning fortalte han meg at de gjennom Miljøpartiet De Grønne hadde fått gjennom flere forslag her i Lillehammer på lokalt nivå. DET er spennende, det!

Dag 8: Et kaos av poser

Ja, da har det allerede gått over en uke, gitt. Tiden flyr raskere enn jeg tør tenke! Det er nærmeste skremmende hvor fort tiden går når man sitter dag inn og dag ut på en lesesal. Jeg føler jeg har gått inn i en slags boble, en uendelighet, i en kosmos-liknende tilstand der alt er behagelig, men samtidig veldig kaotisk.

Etter min nær-døden-opplevelse forrige uke må jeg si at jeg virkelig har kommet meg inn i rutinen. Til tross for følelsen av å leve i en boble, overrasker det meg hvor lett jeg legger merke til noe som har blitt så viktig i hverdagen min. Uansett hvor jeg går, hvor jeg befinner meg, eller hva jeg driver med, ser jeg plastposer. En plastpose her, en plastpose der, en plastpose med treningsklær, en annen med bøker – poser jeg egentlig aldri ville ha lagt merke til, aldri ville ha tenkt noe over; men som nå bare popper opp overalt! I psykologi kaller man fenomenet som oppstår når man er blitt vant til noe, noe som er så normalt at en omtrent har sluttet å legge merke til det, for “adaptasjon”. Vi har rett og slett blitt vant til at det er plastposer overalt rundt oss.

Jeg tenkte jeg skulle legge ved et bilde av hvordan posesamlingen sakte, men sikkert, minsker. På sitt verste var det umulig å stappe flere poser ned i poseholderen, men tidene forandrer seg, og gjenbruksnettet er jammen meg blitt et fint miljøvennlig tilskudd blant alle de andre plastposene!

IMG_4439

Dag 3: Hvilken utfordring?

​Med blikket rettet mot eksamen i sosialpsykologi og dagevis med 10-11 timer på lesesalen er det tro det eller ei, ingenting som er bedre enn å dra innom butikken på vei hjem. Å gå rundt der hvileløst mellom hyllene med en følelse av å leve i vakuum mens man prøver å tenke seg til hva som skal legges på tallerkenen i kveld, er heller ingen dårlig følelse etter min mening. Jeg skal jo tross alt hjem og legge meg langflat på senga og tenke at nok en arbeidsdag er over, mens jeg innimellom vakuumet prøver å få med meg nyeste episode av The Walking Dead! Så, med ørepropper og snakkende i telefon med min bedre halvdel, går jeg stødig mot kassa med diverse varer i handlekurven. Plutselig hører jeg i øret: “Husk utfordringa da, si nei takk til pose!” “Utfordring? Hvilken utfordring? Åja! Neinei…skal ikke be om pose” sier jeg, som om jeg ikke har tenkt på noe annet i hele dag. Så med fare for at hun leser dette og husker hvor overbevisende jeg virket på telefon, kan jeg trygt si at hun reddet meg. Med andre ord kan jeg erkjenne at jeg ser på denne nær-døden-opplevelsen som en utfordring på starten av prosjektet. Men en positiv ting jeg la merke til i dag var at gjenbruksnettene var mye mer synlig plassert. Butikken har nå fylt opp flere kasser og plassert de foran kassa. Synes ærlig talt Rema 1000 fortjener å få et poeng for det! I tillegg koster de bare 10,-.

Nå ligger mitt nyinnkjøpte nett trygt i sekken og forhåpentligvis husker jeg til neste gang at jeg heller må bruke den!

IMG_4409

IMG_4411

Dag 0: Hmmm… gjenbruksposer?

I alle butikker og dagligvarer, ja, det trenger nesten ikke være butikker engang, men “vil du ha pose?” blir som en gjenklang i øret mitt uansett hvor jeg ferdes i hverdagen. Det ironiske med det hele er at det som oftest ligger gjenbruksposer rett ved kassene.

Øynene mine har sett de og sendt signaler videre opp til topplokket. Hjernen min har så oppfattet en haug med bittesmå “greier” i blått, det ser ut som de er pakka inn og gjort mindre. Men hjernen min klarer ikke helt å legge til ord eller betydning på det den ser. Over disse “greiene” henger det et skilt som sier “Gjenbruksposer”. I noen korte millisekunder “smaker” jeg på ordet.

“Hmmm…gjenbruksposer?”
Ahhaaaaa!!! Der kom motoren i gang igjen og alt av informasjon og assosiasjoner lagret til det ordet blir spilt av som en svarthvitfilm i hodet: Gjenbruksposer. Poser som kan brukes igjen. Rimi, Kiwi, Coop Mega, Elkjøp, Rimi, Rema 1000. Hvorfor har vi gjenbruksposer? Miljø! Miljøet har ikke godt av all den plasten vi bruker! Vi må bli flink…
– Hei, vil du ha en pose? Spør dama i kassa.
– Ja takk, én pose! Svarer jeg momentant.

Plutselig er gjenbruksposen ute av hodet. Ble jeg noe flinkere på å slutte å bruke plastposer den dagen? Nei, det ble jeg ikke. I dag og som alle de andre dagene har jeg stått i kassakøen på min lokale Rema 1000-butikk og sett haugen med gjenbruksposer, men likevel har en ny plastpose med Rema 1000-logoen prydende på begge sider blitt med meg hjem som et nytt familiemedlem. Det har vært dager der jeg har tenkt at jeg skal ha med en egen pose i morgen eller at i morgen skal jeg kjøpe en gjenbrukspose. Det har ikke skjedd!

Men, nå har jeg virkelig tenkt å ta meg selv i nakken og gjøre en forandring. For min egen skyld, for miljøets skyld og kanskje vil jeg klare å overbevise andre om å gjøre en forandring de også. Vi må starte i det små!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.