cCHANGE Challenge: Siri Friberg Gusland

Dag 30: En avslutning!

30 dager er gått, og min cChallenge er over. Dette er noe av det beste jeg har gjort for meg selv. Jeg har sett så mye fint jeg er redd jeg ellers ville gått glipp av om ikke cChange hadde pushet meg. Endringer trenger ikke være komplekse eller umulige å gjennomføre. Å begynne i det små kan være det som opprettholder motivasjonen, og det som trengs for å kunne gå videre med større endringer. Takk for meg!

Dag 29: Å fullføre

Jeg har alltid hata politikk. Det irriterte meg grønn å måtte delta i en arena kun fylt med tomme ord og løfter. Stemme på partiet som jugde minst (eller kanskje mest). Med tid – og samfunnsgeografi – har hatet tatt en annen form. I dag irriterer jeg meg mer over den politiske “korrektheten”. Alt skal pakkes inn. Forhold som kunne vært beskrevet med stikkord forståelige for allmennheten omgjøres til diffuse forskrifter med et utall stjernepunkter. Hvorfor? Hvorfor lever vi i et samfunn og i en verden der vi, ved å bruke fremmedord og “politiske termer”, tilsynelatende kan tilsløre alle slags hensikter og holdninger? 

For meg er denne politiske “korrektheten” et hinder for utvikling. Vi snakker som om alt er så fryktelig komplisert, tungt, ressurskrevende. Forhold vi har verktøy til å endre på forblir urørte, enten fordi prosessen som kreves for endring ender i snikksnakk, eller fordi prosessen i seg selv sakkes så til de grader ned av regler vi har satt for til dels saksbehandling. Jeg mener endringer på systemnivå er vanskelig å få til fordi vi med ord, forskrifter og lover har gjort veien dit trøttende uforståelig og lang.

Opp igjennom åra har jeg prøvd X antall “bli-en-bedre-versjon-av-deg-selv-“prosjekter. Slanking, yoga, positivitet – lista er lang. Per dags dato har ingen slått an; å sette seg hårete mål er jo som kjent en dødsdømt oppskrift. cChange har imidlertid vært noe annet. Med avgrenset målsetning og en form for publikum ble konkurranseinstinktet vekket. Det ville være flaut ikke å gå. I tillegg har jeg sett noe nytt og vakkert så og si hver eneste dag, enten i form av nye farger på himmelen, blomster som tegn på vår, sol i glitrende vann, eller bare en deilig dose frisk luft. Det har gitt mersmak. Og jeg tror mersmak er nøkkelen til endring på individnivå. Uansett hva det er vi har satt oss for mål, må det utføres på en måte som gjør at en er garantert å ville komme tilbake. Å gå tur høres enkelt ut, og sammenlignet med andre ting er det kanskje sånn, men det er fortsatt den første utfordringen jeg noensinne har klart å fullføre – og er det ikke det som teller?

Dag 21: En pause fra hverdagen

Onsdag kveld kunne kjæresten og jeg endelig ta påskeferie, og med mål om maksimalt utbytte dro vi ut på landet (hjem til familien min i Stavern). Og jaggu fikk vi som bestilt; med frisk sjøluft og skinnende sol bød været på turgåing, D-vitamin og fregner – noe jeg får heller sjeldent, og derfor sjeldent takker nei til. Turene jeg har gått de siste dagene slår alle jeg har gått hittil. Ingenting slår landet. Bildene under er fra lørdagens tur på Kyststien – en tur som allerede har gitt meg glede utover timene den varte. 

Dag 15: Heldigvis spiller det liten rolle hva jeg har lyst til og ikke

“Jeg har ikke lyst til å gå tur”, klaget jeg. “Jeg vet ikke hvor jeg skal gå og jeg har ikke noe lyst”. Heldigvis spiller det liten rolle hva jeg har lyst til og ikke – cChallenge utfordrer meg uansett til å gjøre det hver eneste dag, uavhengig av tidspress, humør og  lyst. Og enda godt er det. Hadde det ikke vært for cChallenge hadde jeg aldri gått tur i dag. Jeg hadde heller ikke fått med meg det som viste
seg å være dagens, om ikke ukas og månedens, vakreste syn – himmelen og fargene som møtte meg på Ullevål i dag er et syn jeg sent vil glemme. Takk for det!

Dag 11: Hunden spiste leksa mi

De siste dagene har ikke “turene” mine vært stort å skryte av. Tirsdag gikk jeg for eksempel ikke lenger enn til Majorstua (fra Marienlyst, der jeg bor, tar det maks 10 minutter). Turen ble lagt til så sent på dagen – eller kvelden, som det heter – at jeg som mørkeredd og skeptisk valgte ikke å gamble med livet. Og i går, onsdag, ville jeg så gjerne bli venn med kvantitativ metode og regresjonsanalysen på under ett døgn at jeg ga opp alt annet for godt leselys. “Turen” gikk derfor til Blindern klokka 8 på kvelden, i selskap med deprimerende mørke og kjedelig asfalt. Nitrist – og ikke akkurat noe jeg koste meg med. Ingenting slår likevel dagens resultater; i dag fikk jeg ikke gått tur. 

Heldigvis er ikke “ingen tur” ensbetydende med stillesittende dag. Hver gang jeg skal på skolen – som jo er omtrent daglig – går jeg til og fra Blindern. Én vei tar ca. 20 minutter, så totalt de dagene jeg har hatt skole får jeg uansett gått i ca. 4o min. Problemet er bare at utfordringen min består i å nyte (na)turen i seg selv – og hvor mye kan man egentlig nyte på veien mot et mål? Kan det å gå til skolen kalles tur, hvis det kun gjøres med intensjon om å nå en forelesning eller rekke et seminar? Ligger det en avgjørende forskjell i det å gå (i seg selv), versus det å gå tur – spesielt når målet er indre ro og pause?

Jeg tror svaret er ja. Og det er derfor jeg vil unnskylde meg med at hunden spiste leksa mi.

Dag 7: Alt jeg trenger…

… er vær som dette! De første syv dagene med cChallenge er over, og som avslutning på uka fikk jeg en herlig to-timers pause før jeg i det hele tatt hadde rukket å våkne. I frykt for at været skulle gi seg utover dagen løp jeg nemlig rett fra pysj og inn i jakka på noe som må ha vært rekord. Lenge leve frisk luft, kald vind og vær som treffer en “midt i fleisen”. God søndag!

Dag 5: Til meg å være

Både i går og i dag gikk Turen til jobb. Merker på kroppen hvor godt det er å gå fremfor å ta t-banen de dagene det lar seg gjøre – frisk luft er så til de grader undervurdert! Synes dessuten ruta jeg tar fra Marienlyst og ned til sentrum er nokså trivelig, og dét gjør ikke ting noe verre. Spesielt morsomt er det å se hva for slags innvirkning en daglig dose frisk luft har på søvnen. Som studenter flest har jeg endel stillesittende timer, og i kombinasjon med vaker utover de sene nattetimer har dette ofte resultert i dårlig søvn. Med daglige turer kjennes kroppen mer fysisk trøtt, og i tillegg til at det er blitt lettere å sovne, våkner jeg også mer uthvilt enn før. Dette styrker troen min på at denne utfordringen var viktig for meg, med fordeler utover oppgaven i seg selv. 

Da jeg først planla challengen min glemte jeg å sette mål for hvor langt eller lenge jeg skulle gå. I ettertid synes jeg kanskje det er like greit, ettersom det er turen i seg selv, og ikke tiden, som skal være i fokus her. Litt morsomt er det likevel at alle turene hittil har blitt på minimum 45-60 minutter hver seg. At jeg har klart å ta meg tid til såpass “lange pauser” på så kort tid føles litt som en seier – i alle fall til meg å være (som for de som kjenner meg kan minne litt om en ikke-pustende, stressa hamster). Under følger bilder fra turen!

Dag 2: Kjære Oslo,

Det er så mange sider ved deg jeg elsker. Med hippe kaféer, søte butikker og koselige parker er det vanskelig ikke å la seg sjarmere av ditt så alltid skjønne vesen. I tillegg er du ustanselig: med døgnåpne butikker og et vel utbredt kollektivtilbud skal det godt gjøres ikke å få tak på deg. Dessuten vet du å by på hyggelig selskap. Det vil si, i hvert fall til en viss grad. Eller faktisk, det er noe jeg må ta opp… jeg klarer ikke lenger lure meg selv. Du stinker. Du stinker av eksos, søppel, tobakk og stress. Denne stanken gjør det vanskelig for meg å nyte både tur og natur. Er dette noe vi kan jobbe med, sammen? Vil ikke måtte forlate deg til fordel for en annen…

Dagens tur gikk til fine Frogner Park. Måtte bare gjennom eksosrøret av en Kirkevei først.

Dag 0: Å gå for å gå 

På gårsdagens søndagstur med kjæresten nøt jeg den deilige følelsen av å gå uten noe bestemt formål. Å ikke være på vei noe sted – med vilje – gjør meg veldig glad. Slike turer hører dessverre med til sjeldenhetene. Til tross for at jeg ikke lider av noe «Flink Pike»-syndrom er jeg ekspert på å utelukke de fleste aktiviteter som faller innunder kategorier som «pause» og «mindre viktig». Som student, ansatt og frivillig føler jeg bare ikke at tiden strekker til.

Det trenger ikke være sånn. Problemet er bare at det er vanskelig å ta seg tid til noe som ikke skal produsere et bestemt resultat eller være effektivt på noen måte. At noe så enkelt kan virke så vanskelig er på kanten til å være latterlig, men nettopp derfor er denne endringen så viktig for meg. Jeg kunne ha valgt noe annet som ville påvirket miljøet mer direkte, for eksempel å ha som mål å spise mindre kjøtt. Likevel føler jeg at det for meg vil være mer krevende å sette av fysisk tid til noe. Utfordringen min vil også være tilknyttet miljøet, om enn bare på en litt annen måte. I en verden der jeg mener mennesket har et større forhold til materie og ting enn hverandre og naturen, har jeg som mål å sette av tid til å nyte naturen i seg selv. Jeg mener det er et minst like viktig steg på veien mot, om ikke selve grunnlaget for, en mer «klimavennlig» verden.

Å prioritere pauser er noe av det viktigste suksessfulle folk gjør på veien mot nettopp suksess. Selv finner jeg motivasjon i det å prioritere noe som er blitt såpass etterlengtet. Det føles godt endelig å ha en unnskyldning for å kunne «sløse» bort tid på noe som gir meg overskudd og ren lykke. Kjernen i utfordringen ligger i det å våge å prioritere noe gledelig, fremfor det alltid så tilsynelatende fornuftige og nyttige. Ønsk meg god tur (de neste 30 dagene)!