Dag 30: En avslutning!
30 dager er gÄtt, og min cChallenge er over. Dette er noe av det beste jeg har gjort for meg selv. Jeg har sett sÄ mye fint jeg er redd jeg ellers ville gÄtt glipp av om ikke cChange hadde pushet meg. Endringer trenger ikke vÊre komplekse eller umulige Ä gjennomfÞre. à begynne i det smÄ kan vÊre det som opprettholder motivasjonen, og det som trengs for Ä kunne gÄ videre med stÞrre endringer. Takk for meg!
Â
Dag 29: Ă Â fullfĂžre
Jeg har alltid hata politikk. Det irriterte meg grĂžnn Ä mĂ„tte delta i en arena kun fylt med tomme ord og lĂžfter. Stemme pĂ„ partiet som jugde minst (eller kanskje mest). Med tid – og samfunnsgeografi – har hatet tatt en annen form. I dag irriterer jeg meg mer over den politiske “korrektheten”. Alt skal pakkes inn. Forhold som kunne vĂŠrt beskrevet med stikkord forstĂ„elige for allmennheten omgjĂžres til diffuse forskrifter med et utall stjernepunkter. Hvorfor? Hvorfor lever vi i et samfunn og i en verden der vi, ved Ă„ bruke fremmedord og “politiske termer”, tilsynelatende kan tilslĂžre alle slags hensikter og holdninger?Â
For meg er denne politiske “korrektheten” et hinder for utvikling. Vi snakker som om alt er sĂ„ fryktelig komplisert, tungt, ressurskrevende. Forhold vi har verktĂžy til Ă„ endre pĂ„ forblir urĂžrte, enten fordi prosessen som kreves for endring ender i snikksnakk, eller fordi prosessen i seg selv sakkes sĂ„ til de grader ned av regler vi har satt for til dels saksbehandling. Jeg mener endringer pĂ„ systemnivĂ„ er vanskelig Ă„ fĂ„ til fordi vi med ord, forskrifter og lover har gjort veien dit trĂžttende uforstĂ„elig og lang.
Opp igjennom Ă„ra har jeg prĂžvd X antall “bli-en-bedre-versjon-av-deg-selv-“prosjekter. Slanking, yoga, positivitet – lista er lang. Per dags dato har ingen slĂ„tt an; Ă„ sette seg hĂ„rete mĂ„l er jo som kjent en dĂždsdĂžmt oppskrift. cChange har imidlertid vĂŠrt noe annet. Med avgrenset mĂ„lsetning og en form for publikum ble konkurranseinstinktet vekket. Det ville vĂŠre flaut ikke Ă„ gĂ„. I tillegg har jeg sett noe nytt og vakkert sĂ„ og si hver eneste dag, enten i form av nye farger pĂ„ himmelen, blomster som tegn pĂ„ vĂ„r, sol i glitrende vann, eller bare en deilig dose frisk luft. Det har gitt mersmak. Og jeg tror mersmak er nĂžkkelen til endring pĂ„ individnivĂ„. Uansett hva det er vi har satt oss for mĂ„l, mĂ„ det utfĂžres pĂ„ en mĂ„te som gjĂžr at en er garantert Ă„ ville komme tilbake. Ă gĂ„ tur hĂžres enkelt ut, og sammenlignet med andre ting er det kanskje sĂ„nn, men det er fortsatt den fĂžrste utfordringen jeg noensinne har klart Ă„ fullfĂžre – og er det ikke det som teller?
Dag 21: En pause fra hverdagen
Onsdag kveld kunne kjĂŠresten og jeg endelig ta pĂ„skeferie, og med mĂ„l om maksimalt utbytte dro vi ut pĂ„ landet (hjem til familien min i Stavern). Og jaggu fikk vi som bestilt; med frisk sjĂžluft og skinnende sol bĂžd vĂŠret pĂ„ turgĂ„ing, D-vitamin og fregner – noe jeg fĂ„r heller sjeldent, og derfor sjeldent takker nei til. Turene jeg har gĂ„tt de siste dagene slĂ„r alle jeg har gĂ„tt hittil. Ingenting slĂ„r landet. Bildene under er fra lĂžrdagens tur pĂ„ Kyststien – en tur som allerede har gitt meg glede utover timene den varte.Â
Dag 15: Heldigvis spiller det liten rolle hva jeg har lyst til og ikke
“Jeg har ikke lyst til Ă„ gĂ„ tur”, klaget jeg. “Jeg vet ikke hvor jeg skal gĂ„ og jeg har ikke noe lyst”. Heldigvis spiller det liten rolle hva jeg har lyst til og ikke – cChallenge utfordrer meg uansett til Ă„ gjĂžre det hver eneste dag, uavhengig av tidspress, humĂžr og  lyst. Og enda godt er det. Hadde det ikke vĂŠrt for cChallenge hadde jeg aldri gĂ„tt tur i dag. Jeg hadde heller ikke fĂ„tt med meg det som viste
seg Ä vĂŠre dagens, om ikke ukas og mĂ„nedens, vakreste syn – himmelen og fargene som mĂžtte meg pÄ UllevĂ„l i dag er et syn jeg sent vil glemme. Takk for det!
Dag 11:Â Hunden spiste leksa mi
De siste dagene har ikke “turene” mine vĂŠrt stort Ă„ skryte av. Tirsdag gikk jeg for eksempel ikke lenger enn til Majorstua (fra Marienlyst, der jeg bor, tar det maks 10 minutter). Turen ble lagt til sĂ„ sent pĂ„ dagen – eller kvelden, som det heter – at jeg som mĂžrkeredd og skeptisk valgte ikke Ă„ gamble med livet. Og i gĂ„r, onsdag, ville jeg sĂ„ gjerne bli venn med kvantitativ metode og regresjonsanalysen pĂ„ under ett dĂžgn at jeg ga opp alt annet for godt leselys. “Turen” gikk derfor til Blindern klokka 8 pĂ„ kvelden, i selskap med deprimerende mĂžrke og kjedelig asfalt. Nitrist – og ikke akkurat noe jeg koste meg med. Ingenting slĂ„r likevel dagens resultater; i dag fikk jeg ikke gĂ„tt tur.Â
Heldigvis er ikke “ingen tur” ensbetydende med stillesittende dag. Hver gang jeg skal pÄ skolen – som jo er omtrent daglig – gĂ„r jeg til og fra Blindern. Ăn vei tar ca. 20 minutter, sĂ„ totalt de dagene jeg har hatt skole fĂ„r jeg uansett gĂ„tt i ca. 4o min. Problemet er bare at utfordringen min bestĂ„r i Ă„ nyte (na)turen i seg selv – og hvor mye kan man egentlig nyte pĂ„ veien mot et mĂ„l? Kan det Ă„ gĂ„ til skolen kalles tur, hvis det kun gjĂžres med intensjon om Ä nĂ„ en forelesning eller rekke et seminar? Ligger det en avgjĂžrende forskjell i det Ă„ gĂ„ (i seg selv), versus det Ă„ gĂ„ tur – spesielt nĂ„r mĂ„let er indre ro og pause?
Jeg tror svaret er ja. Og det er derfor jeg vil unnskylde meg med at hunden spiste leksa mi.
Dag 7:Â Alt jeg trenger…
… er vĂŠr som dette! De fĂžrste syv dagene med cChallenge er over, og som avslutning pĂ„ uka fikk jeg en herlig to-timers pause fĂžr jeg i det hele tatt hadde rukket Ă„ vĂ„kne. I frykt for at vĂŠret skulle gi seg utover dagen lĂžp jeg nemlig rett fra pysj og inn i jakka pĂ„ noe som mĂ„ ha vĂŠrt rekord. Lenge leve frisk luft, kald vind og vĂŠr som treffer en “midt i fleisen”. God sĂžndag!
Dag 5: Til meg Ă„ vĂŠre
BĂ„de i gĂ„r og i dag gikk Turen til jobb. Merker pĂ„ kroppen hvor godt det er Ă„ gÄ fremfor Ă„ ta t-banen de dagene det lar seg gjĂžre – frisk luft er sĂ„ til de grader undervurdert! Synes dessuten ruta jeg tar fra Marienlyst og ned til sentrum er noksĂ„ trivelig, og dĂ©t gjĂžr ikke ting noe verre. Spesielt morsomt er det Ă„ se hva for slags innvirkning en daglig dose frisk luft har pĂ„ sĂžvnen. Som studenter flest har jeg endel stillesittende timer, og i kombinasjon med vaker utover de sene nattetimer har dette ofte resultert i dĂ„rlig sĂžvn. Med daglige turer kjennes kroppen mer fysisk trĂžtt, og i tillegg til at det er blitt lettere Ă„ sovne, vĂ„kner jeg ogsĂ„ mer uthvilt enn fĂžr. Dette styrker troen min pĂ„ at denne utfordringen var viktig for meg, med fordeler utover oppgaven i seg selv.Â
Da jeg fĂžrst planla challengen min glemte jeg Ă„ sette mĂ„l for hvor langt eller lenge jeg skulle gĂ„. I ettertid synes jeg kanskje det er like greit, ettersom det er turen i seg selv, og ikke tiden, som skal vĂŠre i fokus her. Litt morsomt er det likevel at alle turene hittil har blitt pĂ„ minimum 45-60 minutter hver seg. At jeg har klart Ă„ ta meg tid til sĂ„pass “lange pauser” pĂ„ sĂ„ kort tid fĂžles litt som en seier – i alle fall til meg Ă„ vĂŠre (som for de som kjenner meg kan minne litt om en ikke-pustende, stressa hamster). Under fĂžlger bilder fra turen!
Dag 2: KjĂŠre Oslo,
Det er sĂ„ mange sider ved deg jeg elsker. Med hippe kafĂ©er, sĂžte butikker og koselige parker er det vanskelig ikke Ă„ la seg sjarmere av ditt sĂ„ alltid skjĂžnne vesen. I tillegg er du ustanselig: med dĂžgnĂ„pne butikker og et vel utbredt kollektivtilbud skal det godt gjĂžres ikke Ä fĂ„ tak pÄ deg. Dessuten vet du Ă„ by pÄ hyggelig selskap. Det vil si, i hvert fall til en viss grad. Eller faktisk, det er noe jeg mĂ„ ta opp… jeg klarer ikke lenger lure meg selv. Du stinker. Du stinker av eksos, sĂžppel, tobakk og stress. Denne stanken gjĂžr det vanskelig for meg Ă„ nyte bĂ„de tur og natur. Er dette noe vi kan jobbe med, sammen? Vil ikke mĂ„tte forlate deg til fordel for en annen…
Dagens tur gikk til fine Frogner Park. MÄtte bare gjennom eksosrÞret av en Kirkevei fÞrst.
Dag 0: Ă gĂ„ for Ă„ gĂ„Â
PĂ„ gĂ„rsdagens sĂžndagstur med kjĂŠresten nĂžt jeg den deilige fĂžlelsen av Ă„ gĂ„ uten noe bestemt formĂ„l. Ă ikke vĂŠre pĂ„ vei noe sted â med vilje â gjĂžr meg veldig glad. Slike turer hĂžrer dessverre med til sjeldenhetene. Til tross for at jeg ikke lider av noe «Flink Pike»-syndrom er jeg ekspert pĂ„ Ă„ utelukke de fleste aktiviteter som faller innunder kategorier som «pause» og «mindre viktig». Som student, ansatt og frivillig fĂžler jeg bare ikke at tiden strekker til.
Det trenger ikke vÊre sÄnn. Problemet er bare at det er vanskelig Ä ta seg tid til noe som ikke skal produsere et bestemt resultat eller vÊre effektivt pÄ noen mÄte. At noe sÄ enkelt kan virke sÄ vanskelig er pÄ kanten til Ä vÊre latterlig, men nettopp derfor er denne endringen sÄ viktig for meg. Jeg kunne ha valgt noe annet som ville pÄvirket miljÞet mer direkte, for eksempel Ä ha som mÄl Ä spise mindre kjÞtt. Likevel fÞler jeg at det for meg vil vÊre mer krevende Ä sette av fysisk tid til noe. Utfordringen min vil ogsÄ vÊre tilknyttet miljÞet, om enn bare pÄ en litt annen mÄte. I en verden der jeg mener mennesket har et stÞrre forhold til materie og ting enn hverandre og naturen, har jeg som mÄl Ä sette av tid til Ä nyte naturen i seg selv. Jeg mener det er et minst like viktig steg pÄ veien mot, om ikke selve grunnlaget for, en mer «klimavennlig» verden.
Ă prioritere pauser er noe av det viktigste suksessfulle folk gjĂžr pĂ„ veien mot nettopp suksess. Selv finner jeg motivasjon i det Ă„ prioritere noe som er blitt sĂ„pass etterlengtet. Det fĂžles godt endelig Ă„ ha en unnskyldning for Ă„ kunne «slĂžse» bort tid pĂ„ noe som gir meg overskudd og ren lykke. Kjernen i utfordringen ligger i det Ă„ vĂ„ge Ă„ prioritere noe gledelig, fremfor det alltid sĂ„ tilsynelatende fornuftige og nyttige. Ănsk meg god tur (de neste 30 dagene)!
Leave a Reply